Hopp til innhold
Kommentar

Farlige hensyn

Tenk å være barn og din største ulempe er at moren din er i live.

topp syria

PST har tidligere anslått at rundt 40 norske barn av IS-krigere oppholder seg i Syria.

Foto: Christine Svendsen/NRK

Da tussmørke så smått ble til dagslys i den totalt overbefolkede al-Hawl leiren helt nord i Syria i dag tidlig kan det ha vært noen små fingre som gned søvnen ut av øynene etter å ha drømt på norsk på nærmest tom mage.

De små barna kan sikkert ikke bevise hvem de er. Noen uten levetid i Norge, men med krav på norsk statsborgerskap. Vi aner ikke hva de har sett eller lært. Hva de eldste av dem kan fortelle om. Vi vet ikke helt sikkert hvor mange det er snakk om. Mest sannsynlig et par skoleklasser med barn, flere under skolealder. Det er altså ikke barn som står i en lang kø, men sakens mange dilemmaer gjør det.

Spriket i regjeringen er totalt, og det politiske handlingsrommet for statsministeren deretter.

Det vanskelige rent menneskelig

Det er så mye å ta hensyn til i saken om IS-krigernes barn. Det er mye farlig man må ta hensyn til, og det er mye som kan bli farlig om man ikke tar nok hensyn.

De største, viktigste og vanskeligste hensynene er de humanitære. Det er åpenbart. På toppen kommer store juridiske, sikkerhetspolitiske og praktiske hensyn. I tillegg må statsminister, utenriksminister og justisminister ta hensyn til at spriket mellom og innad i regjeringspartiene er stort.

Regjeringen har kun sendt signaler. Den har ikke formelt konkludert endelig.

Hjemvendte fremmedkrigere er en av de største sikkerhetstruslene mot Norge.

Utgangspunktet i slike saker er egentlig barns beste. Et begrep som stammer fra FNs barnekonvensjon som Norge og nær alle andre vestlige land har forpliktet seg til å følge. Barns beste er som hovedregel å være med sine foreldre eller andre nære omsorgspersoner.

I disse sakene er det ikke så enkelt. Hjemvendte fremmedkrigere er en av de største sikkerhetstruslene mot Norge. Å risikere at barna snart eller om mange år søker gjenforening med sine fedre, mødre, onkler, tanter eller andre kan utgjøre en reell eller potensiell fare for rikets sikkerhet.

Erna Solberg har all mulig interesse i å kjøpe seg tid ved å vise til det komplekse i sakens kjerne.

Det praktisk krevende og juridisk vanskelige

Al-Hawl-leiren, et forferdelig sted på jord, er ikke drevet av anerkjente myndigheter eller FN. Normale diplomatiske kanaler er langt på vei umulige. Hjelpeorganisasjonenes faktiske tilgang og oppdrag er også kompliserende. De ønsker prinsipielt ikke å bidra til myndigheters behov for å dirigere tiltak eller sortere hjelpeberettigede, slik DNA-tester eller transport fort vil kunne ende som.

Syria

Derfor er det vanskelig for vestlige land å få sikker, reell tilgang til å gjøre viktig arbeid.

Det er viktig å avklare hvem barna er. Hvem som er deres far og mor. Norske myndigheter trenger sikre og kontrollerbare opplysninger.

Det er heller ingen lister å gå ut fra om hvem som har forlatt Norge for å tilknytte seg IS. Norske slektninger har ikke meldt barn savnet, nødvendigvis.

Det politisk betente

Da vårsolen varmet på NRKs hovedkvarter i Oslo første arbeidsdag etter påskeferien, satt statsminister Erna Solberg i et nyoppusset radiostudio og signaliserte for første gang fra regjeringshold at norske myndigheter vil forsøke å hente hjem foreldreløse barn fra interneringsleirene i Syria.

Hun viste til at barna uten omsorgspersoner er enda mer sårbare enn de andre barna. Noen timer etterpå, åpnet hun også for å hente hjem barn med foreldre, som gir samtykke til at barna får reise uten foreldrene. Deres norske foreldre risikerer straffeforfølgelse og deres utenlandske foreldre vil ikke ha rett til familiegjenforening.

Det er vanskelig å se for seg at et KrF i opposisjon ville godtatt at barn med foreldre må bli igjen i leirene, mens barn uten foreldre flys til Gardermoen.

Barns beste er som hovedregel å være med sine foreldre. Barnas beste er å forlate disse leirene.

Det er vanskelig å se for seg at et KrF i opposisjon til en Høyre-Frp-regjering ville godtatt som en fullverdig løsning at barn med foreldre må bli igjen i leirene, mens barn uten foreldre flys til Gardermoen. KrF har ikke vært tydelige på sitt primærstandpunkt i den debatten som fortsatt pågår internt i regjeringen. Selv om man har kommet med signaler, er det ingen endelig ferdigspikret konklusjon og vedtak i en samlet regjering.

Desto lengre tid det tar å finne en praktisk løsning fordi alt er så vanskelig, desto større tid er det for regjeringspartiene selv å potensielt gjøre saken enda vanskeligere for seg.

Venstres Abid Raja har vært tydelig på at Venstre mener man ikke er i mål før samtlige norske barn er hentet hjem. Frps Jon Helgheim mener på sin side at dersom man tilpasser regelverket for at disse barna skal komme til Norge uten godkjente id-papirer, gjør man dem mer verdt enn andre barn. Frps justisminister er opptatt av at barna ikke skal ha rett til familiegjenforening. Regjeringen er villig til å endre lovverket, Venstre-lederen mener det er en for tidlig konklusjon.

Spriket i regjeringen er totalt, og det politiske handlingsrommet for statsministeren deretter. Hun har all mulig interesse i å kjøpe seg tid ved å vise til det komplekse i sakens kjerne. Det er da heller ikke taktikkeri av Solberg.

IS-krigernes barn er en god illustrasjon på at en regjeringserklæring ikke alltid er så mye verdt.

Hun kommer likevel ikke fra at desto lengre tid det tar å finne en praktisk løsning fordi alt er så vanskelig, desto større tid er det for regjeringspartiene selv å potensielt gjøre saken enda vanskeligere for seg og å vise den interne avstanden for all verden.

Solbergs mellomløsning er en åpenbar balanseøvelse. Hun gir sentrumspartiene rett i at vi kan hjelpe noen barn, hun gir Frp rett i at rikets sikkerhet er det viktigste.

Saken om IS-krigernes barn er en god illustrasjon på at en regjeringserklæring ikke alltid er så mye verdt, når hverdagspolitikken må løse virkelige, uforutsette, krevende problemer.

Det kan være politisk farlig.

Norske politikere har også tidligere prøvd å løse betente utenrikspolitiske floker med store menneskelige dilemmaer med midlertidige, spesialtilpassede løsninger. Et godt og delvis illustrerende eksempel er den såkalte MUF-saken, med kurderne fra Nord-Irak. En lærdom fra den gangen kan være at dilemmaene ikke løses, men utsettes eller endrer karakter når man gjør gode velmenende forsøk på å ta hensyn. Det kan altså være politisk farlig.

En bred politisk enighet er kanskje ikke mulig i denne saken.

De små barna av norske IS-krigere vil måtte våkne opp i interneringsleiren flere morgener.

Det er uansett ikke deres skyld.

NRK rekrutterer for tida deltakere til prosjektet Hele Norge snakker, der folk kan bli koblet sammen med noen de er uenige med. 25. maiskal par snakke sammen på arrangementer rundt om i landet. Hvis du vil delta, kan du svare på spørsmålet under for å begynne påmeldinga.