Etter 22. juli-kommisjonenes rapport har det blitt tid for kritikk og ettertanke i norsk politi. Politianalysen, NOU 2013: 9, må leses mot denne bakgrunnen.
Det var blitt åpnet en dør som muliggjør kritikk og forslag om ganske gjennomgripende forandringer i politiets organisering. Politianalysen – eller «Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer», som tittelen egentlig er – hadde en klar agenda, dens mandat eller bestilling var «blant annet å vurdere politiets ressursbruk, prioriteringer, kompetanse, ledelse og organisering. Den må vurdere om sentrale administrative ressurser kan omdisponeres for å gi mer politikraft ute i distriktene. Den skal også vurdere hvilke endringer som kan gjøres for at politiets oppgaver kan løses bedre og mer effektivt».
Med en slik bestilling var svaret langt på vei gitt med dagens styringslogikk i det offentlige Norge. Svaret lå der allerede før man begynte arbeidet, det er kjent som Politireform II.
LES OGSÅ: Vil kutte fra 27 til seks politidistrikt
Ideologiske tvillingrapporter
Når man leser Politianalysen slås man av likhetene mellom denne og St.meld. nr. 22 (2000-2001): Politireform 2000 – Et tryggere samfunn. Mye er likt. Det gjelder hva politiet måles på, bruken av kriminalitet, da særlig organisert kriminalitet, som en viktig grunn til å omorganisere. Begge snakker om at distriktene må overta flere oppgaver som dekkes sentralt, de vektlegger å få flere politifolk ut av kontorene, økt effektivitet og forebygging. Ideologisk sett er de tvillingrapporter.
Politianalysen er grunnlaget for å forsøke å få gjennom det som hele tiden har ligget i Politireform II, ytterligere sentralisering og nedskjæring av antall lensmannskontorer. Men det er noen brudd også, og de bør en merke seg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Idealer gått ut på dato
Tidligere lå de 10 idealene for norsk politi fra NOU 1981: 35 , «Politiets rolle i samfunnet», fast som en grunnpilar. Disse nevnes nå knapt. I dem ligger noen av de idealer som nok har fungert som en brems på økt sentralisering.
Blant de idealene som nå har «gått ut på dato» er noen av de som har stått sterkest i norsk politi de siste 30 årene: at politiet skal være mest mulig sivilt, generalist, integrert i lokalsamfunnet og desentralisert for å nevne de viktigste.
Bak denne tankegangen hviler en helt annen oppfatning av hva politiets rolle i samfunnet er og hvordan den best løses. I den gamle NOU-en fremstår politimannen som en del av lokalsamfunnet, en allsidig problemløser som gjennom gjendisighet og god kunnskap om de lokale problemene kan være med på å løse dem der og da, dette er det klassiske nærpolitiet. Denne beskrivelsen av politiet rimer godt med politiforskningens fremstilling av hva politiet gjør.
LES OGSÅ: Det står dårlig til med Politiets organisering og ledelse
Sannheten er at det ikke er nytt
I Politianalysen NOU 2013: 9 fremstår et annet politi. Når man snakker om forebygging her så teller man stort sett spesialister, og de er det få av. Man glemmer da at forebygging skal være en del av alt hva politiet gjør, at det skal gjennomsyre særlig ordenspolitiets oppgaver. Det siste tiåret har man kjempet for akkurat dette, at politiets hele måte å fungere på skal rettes mot forebygging. Måten nærpolitibegrepet og forebygging brukes i NOU-en vil resultere i flere bilpatruljer, mer uttrykning og mindre lokalkunnskap – kort sagt fjernpoliti.
Mine innvendinger vil sikkert avfeies som utdaterte og gammeldags.
Virkeligheten til norsk politi er ikke slik i dag som for 20 år siden, man har «alvorlig» og «organisert kriminalitet» og hanskes med. Svaret er at ikke noe av dette er nytt, at skadene stort sett er lokale og at den organisering som foreslås neppe løser mange problemer. Man har allerede bestemt seg for medisinen, da må diagnosen tilpasses.
SE VIDEO: Magnus Takvam om Politianalysen
Nærmest blottet for forskning
Den mest kritiske innvendingen mot Politianalysen er at den konsekvent unngår å vise til analyser og forskning som dokumenterer at ytterligere sentralisering ikke fungerer videre godt. Dette er en fundamental innvending, man plukker kun frem indikatorer som benyttes for å underbygge egne tanker om økt sentralisering. Rapporten er uansett nærmest blottet for forskning. Man burde i det minste brukt den danske «Verdens beste politi – Politireformen i Danmark 2007 – 2011», svensk forskning og sett på internasjonal forskning på feltet. Hadde man gjort det ville det blitt vanskelig å anbefale økt sentralisering som universalmedisin.
Internasjonale funn viser at slike reformer ofte ikke gir uttelling i politidekningen, men at lokalkunnskapen forsvinner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hva slags politi ønsker vi?
Det er ikke slik at det kun finnes ett svar, sentralisering og økt målstyring, på hvordan vi skal forbedre politiet i Norge i årene som kommer. Man glemmer at det allerede finnes mye som faktisk fungerer godt i norsk politi og jeg vil hevde den upopulære påstanden at lensmennene er en av de norske suksesshistoriene. Mange steder er de velfungerende nærpoliti, med det brede utvalg av oppgaver et slikt nærpoliti nødvendigvis må ha. Politiet er jo fremfor alt generelle problemløsere, de man ringer til når det har skjedd noe som det må gjøres noe med. Andre suksesshistorier kan trekkes frem, som organiseringen på tvers av distriktsgrenser i Grenseløs, som ble iverksatt opp mot såkalte mobile vinningskriminelle.
Politianalysen bør, tross sine mangler, bli et utgangspunkt for en åpen diskusjon om utviklingen innen norsk politi i årene som kommer. Svaret er definitivt ikke gitt. Dessuten bør man igjen ta opp de grunnleggende prinsipielle diskusjonene om hva slags politi man ønsker og hva som er godt politiarbeid, ikke bare måleparametere og effektivisering.
