NRK Meny
Kronikk

Et svik mot de unge

Boligpolitikk må bli et generasjonsansvar og solidaritetsprosjekt.

EIENDOMSFORMIDLING I OSLO

De unge som nå skal inn på boligmarkedet, må binde opp langt mer av framtidig inntekt i boutgifter enn det voksengenerasjonen har vært nødt til, og mange vil ikke bli i stand til å eie sin egen bolig. Derfor må spekulantene stoppes og unge låntakere må få bedre vilkår, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

En jobb å gå til. En lønn å leve av. Et sted å bo. Med disse pilarene på plass, kan voksenlivet begynne. Slik var det for etterkrigsgenerasjonen, slik er det for dagens unge. Arbeidsplasser og lønnskamp står sterkt som saker, tross alt, men hva med offensiv boligpolitikk?

Her svikter viljen og solidariteten hos både etterkrigsgenerasjonen og min voksengenerasjon.

En bekjent oppsummerte situasjonen treffende: «Jeg har jo tjent mer penger pr. time jeg har sovet på Grünerløkka, enn pr. time jeg har vært på jobb!»

Jeg tror mye av problemet ligger i hvem vi er, vi som eier.

De unge er taperne

De som – gjennomtenkt eller spontant - reagerer positivt på nyheter om boligprisvekst, er i flertall og styrer landet. Pensjonister og etablerte yrkesaktive som eier egen bolig, utgjør de største velgergruppene. Politikere, rådgivere, byråkrater og journalister er i all hovedsak i denne kategorien. Det preger både politikk, samfunnsdebatt og mediedekning.

Man må hindre at boligene som tilbys, snappes opp av små og store investorer.

Ordbruken er betegnende. «Det lysner i boligmarkedet», heter det, når prisene igjen stiger fra skyhøyt nivå. Hvem lysner det for? For dem som vil låne på boligverdien til økt forbruk, lysner det. For dem som planlegger å flytte til deler av landet med lavere nivå og vekst i boligpriser, absolutt. Men ikke for unge som skal etablere seg. Ikke for dem som bare ønsker seg et sted å bo, som de kan eie selv, uten å binde en urimelig andel av framtidig inntekt til det å bo.

Deler av dagens debatt er nesten absurd. De unge som nå kommer inn på boligmarkedet, må binde opp langt mer av framtidig inntekt i boutgifter enn det min voksengenerasjon har vært nødt til. Det som så problematiseres, er at bankene ikke får gi mer enn fem ganger inntekten til førstegangskjøpere, og i hvilken grad de bør kunne gjøre unntak for antatt sikre betalere.

Mens de mange som stenges ute, som aldri får muligheten til å eie egen bolig, nærmest er en ikke-sak. Men i debatten om Forskjells-Norge, er «mulighet til å eie» versus «dømt til å leie» selve elefanten i rommet

Nasjonal satsing nødvendig

«Boligforsyningen» var begrepet Arbeiderpartiets boligutvalg lanserte i 2012. Man ville understreke at bolig er et nødvendighetsgode, som samfunnet har ansvar for at det er nok tilgang på. Og boligforsyningen må opp. Da trengs et helt annet trykk fra nasjonalt hold. Det må etableres et forpliktende samarbeid mellom staten og landets største kommuner, med lovkrav om boligplaner der dette ikke er på plass i dag.

Dagens debatt er nesten absurd.

Ekstra viktig er det, også av miljøgrunner, å øke boligbyggingen rundt kollektivknutepunktene. Og Husbanken må kobles tettere på de største kommunene, i tillegg til å få tilstrekkelige utlåns- og tilskuddsrammer.

Så må man legge nødvendige kjelker i veien for å hindre at boligene som tilbys, snappes opp av små og store investorer. De som overbyr for å få kjøpt, for i sin tur å leie ut til dem som ikke får kjøpt.

Arbeiderpartiet forventer derfor at finansministeren avviser dårlige råd om å skrote den gjeldende boliglånsforskriften i Oslo.

Bedre lånevilkår

Uansett vil det være behov for lån. Igjen slår manglende nærhet til andres virkelighet inn. Ikke alle ser ut til å skjønne at høye, månedlige leieutgifter gjør det umulig for mange å nå kravet om 15 pst. egenkapital. Derfor foreslår Arbeiderpartiet, sammen med SV og Sp, innføring av en egen startlånordning i Husbanken.

Boligpolitikk har aldri vært høyrepolitikk.

Unge eller førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital, skal være målgruppen. For at dette ikke skal ramme den etablerte ordningen for vanskeligstilte, må Husbankens rammer økes.

Arbeiderpartiet foreslo i siste budsjettalternativ å øke tilbake til 25 mrd. kr, slik den var før Frp/Høyre-regjeringen kuttet den til 17. Forslaget ser dessverre ut til å bli nedstemt. Boligpolitikk har aldri vært høyrepolitikk.

Nå er tiden inne for å løfte boligpolitikken som generasjonsansvar og nødvendig solidaritetsprosjekt. Det holder ikke at vi hver for oss hjelper våre egne barn.

Av den enkle grunn at ikke alle har foreldre som kan stille opp.

Følg NRK Debatt på Facebook