Forslaget om å legge saksfeltet under utenriksministeren, kan svekke både Norges handelsevne og vår demokratiske kontroll med norsk europapolitikk.
Balansegangen mellom eksportnæringene og næringer som har behov for beskyttelse har vært det vanskeligste spørsmålet i Norges forhold til EU. Særlig balansen mellom fiskeri og jordbruk. Begge næringene har viktige interesser å ivareta overfor EU.
Fiskeri mot jordbruk
For fiskerinæringen har ønsket vært adgang til det store europeiske markedet, og samtidig vern om norske fiskeriressurser og det tradisjonelle kystfisket. For jordbruket er utfordringen at det å konkurrere på et europeisk marked er vanskelig å forene med de prisene og den geografiske spredningen norske bønder selv ønsker.
EU har konsekvent forsøkt å koble fiske- og jordbruksspørsmål i forhandlinger med Norge: Hvis jordbruket skal få en større grad av beskyttelse, så bør fiskerinæringen få mindre adgang til det indre marked.
Norske myndigheter har derfor jobbet hardt for å unngå en sakskobling mellom fiskeri og jordbruk helt siden EF-forhandlingene på 1960- og 70-tallet, og særlig etter at EØS-avtalen trådte i kraft.
Denne interessekonflikten er kun en av mange balanseganger regjeringen må gå i sin daglige relasjon med EU. Og EØS-avtalen er et uhyre komplekst avtaleverk som involverer samtlige departementer.
Må ha egen statsråd
Derfor er det svært gunstig med én minister som har kapasitet til å ha et løpende koordinerende ansvar.
Europapolitikk har vært et nødvendig onde i norsk politikk helt siden etterkrigstiden. Norges to nei til medlemskap, i 1972 og 1994, lærte norske politikere at Europa-spørsmålet gir svar som ingen liker. Derfor har de stort sett sluttet å bringe det opp.
Samtidig har skiftende regjeringer bygget opp et stort apparat i Brussel for å lytte til, påvirke og informere om viktige saker og norske interesser. Norges delegasjon til EU er derfor vår største utenriksstasjon, med rundt 60 ansatte.
Her fins en god blanding av diplomater fra UD og fagråder fra andre departementer, i det som nærmest er en miniatyrversjon av regjeringens departementsstruktur.
Delegasjonen har betydelig innflytelse på norsk europapolitikk i det daglige. En egen EØS- og EU-minister kan sikre større politisk styring og innsyn i beslutningsprosesser der Norge allerede er «på gangen» og den daglige driften er satt ut til byråkrater.
Mer åpenhet og debatt
En egen EØS- og EU-minister kan også gi oss en etterlengtet åpenhet og debatt rundt EØS-avtalen – en avtale som gjør at Norge har overtatt omtrent 75 % av EU-retten (2012).
Det er stort sett stillhet rundt europaspørsmålet, men under Brexit-kampanjen var flere norske politikere brått på banen for å snakke om EØS-avtalens konsekvenser. Både representanter fra ja-partiet Høyre og fra nei-partiet Senterpartiet advarte mot EØS-avtalen som en dårlig løsning.
Høyre mente britene burde forbli i EU for å bevare sin innflytelse, Senterpartiet at de burde forlate EU helt, uten udemokratiske mellomløsninger – begge mener det samme gjelder for Norge.
Nordmenn burde kreve en slik levende debatt også ellers. Selv om Senterpartiet er uenig i måten EØS- og EU-minister Frank Bakke-Jensen (H) har forvaltet embetet på, så er en ting sikkert: det blir ikke mer åpenhet og debatt av å la Europapolitikken bli en anonym del av en lang UD-meny, slik den var før.
Heller er det demokratisk sunn fornuft å ha en EØS- og EU-minister: Mediene får en fokusert statsråd å stille spørsmål til; regjeringen har en minister som skal synliggjøre hva den leverer på området; og folk flest har en politiker som de kan holde ansvarlig.
Ved å fjerne EØS- og EU-ministerposten risikerer man mindre åpenhet og debatt, mindre politisk styring, og dårligere koordinering av europapolitikken – det er å skyte seg selv i foten.
FØLG DEBATTEN: OG
Haakon A. Ikonomou har skrevet doktoravhandlingen sin om norske diplomater og EF-kampen (European University Institute: Firenze, 2016). Han har nylig redigert en bok om EU-utvidelser i et historisk perspektiv (Routledge, 2017).
