Et rikt land uten fantasi

Av alle storslagne bygg som nå oppføres i nyrike Oslo er regjeringskvartalet det viktigste.

I Morgenbladet i februar skriver landets fremste arkitekturkritiker Gaute Brochmann at det fortsatt ikke er for sent «å unngå at vi bruker 40 milliarder på verdens kjipeste regjeringsbygg».

Likevel ser vi at ingen drar i nødbremsen. Byggestart er i år. Det måtte eventuelt være hvis Arkitekturopprøret fikk satt omgjøring av dette prosjektet høyt på den politiske agendaen.

Det har vært en uttalt ambisjon for regjeringskvartalet at det skal uttrykke vår åpne, demokratiske, nordiske samfunnsmodell. I et multikulturelt og mangefasettert samfunn er dét noe vi alle kan enes om.

Intetsigende glassbokser med generiske kontorlandskaper på innsiden uttrykker ingenting av dette.

Det er ikke uten grunn at arkitekturdebatten nå ruller om stygt og pent. Presidenten i Norske arkitekters landsforbund, Gisle Løkken, gjentar i alle kanaler at arkitekter er en viktig ressurs og at problemet er at denne ressursen ikke tas i bruk. Og dermed unngår han hele debatten om arkitekturens estetiske uttrykk.

Jeg tror hovedgrunnen til at ingen har dratt i nødbremsen i regjeringskvartalet, er at ingen kan se for seg noe annet. Det er rett og slett fantasiløst. Ikke bare arkitektstanden, men også Statsbygg og samfunnet for øvrig mangler fantasi.

Vi er alle i modernismens tvangstrøye og makter ikke å se for oss noe vesentlig annerledes.

De som har fantasi, er Arkitekturopprøret. De evner å se for seg en annen framtid fri fra modernismens tvangstrøye.

Vel kan man kalle dem bakstreverske for å bare se til arkitekturhistorien, men det er ikke deres oppgave å skape en ny arkitektur.

Så hvordan kunne det ellers sett ut? Av utallige alternativer, la meg fleske til med en av mine favoritter fra arkitekturhistorien: Basilikaen.

I antikkens førkristne Roma var basilikaen en stor, offentlig bygning, åpen på alle kanter. Der kunne borgere fritt samles og diskutere politikk og forretninger.

Selv om man kan diskutere hvor demokratisk antikkens Roma faktisk var, hadde samfunnet likevel en idé om et borgerlig fellesskap der alle er like for loven. Basilikaens fasader uttrykker dette.

Nå skal selve regjeringskvartalet av sikkerhetshensyn ikke lenger være et sted man fritt kan gå inn og ut av, men det er likevel et ønske om at man som borger skal føle seg velkommen.

Jeg tror mange slitne arkitekter som nå har begynt å kneppe opp tvangstrøya si faktisk kunne foretrukket en basilikakopi foran de intetsigende glassboksene.

Men vi trenger ikke bare kopiere.

Hver gang man gjennom arkitekturhistorien har vendt tilbake til antikken så har det vært gjennom nyfortolkninger som vi i ettertid vil si er uttrykk for sin tid.

Konkret hva dette kan være, vet vi ennå ikke. Men i Norge i 2021 kunne vi i det minste bygget basilikaen i massivtre med 3D-printede eller robotutfreste dekorasjoner.

Tar vi estetikkdiskusjonen på alvor, er det fortsatt tid til å gjøre vesentlige estetiske forbedringer.

Bare et rikt land uten fantasi kan tillate seg noe annet.

Følg debatten:

Bevar rikdommen