Kronikk

Bevar rikdommen

Arkitekturopprøret treffer en nerve, men bommer på løsningen.

Skjermdump fra Arkitekturopprørets Instagram-side

Bygningsarven gir oss muligheten til å oppleve nettopp de kvalitetene som arkitekturopprøret etterspør, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Arkitekturopprørets Instagram-konto.

Foto: Skjermdump / NRK

Arkitekturopprøret har startet en liten revolusjon i sosiale medier. Opprøret viser eldre bygninger som er revet og et nytt bygg samme sted. «Vi lot dette...Bli til dette...».

Ifølge sitt program krever de «tradisjonsorientert arkitektur og byplan». De ber også om menneskelig målestokk, gode byrom og byggekvalitet. Dette er tidløse kjennetegn på god arkitektur.

Kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes kaller det et demokratisk problem at avstanden mellom det som bygges og det folk vil ha er for stor.

Savnet etter arkitektonisk kvalitet er lett å sympatisere med. Byggebransjen blir stadig mer globalisert. Det preger måten vi bygger på og stedene våre. Samtidig er historiske bygninger under press. Savnet mange kjenner seg igjen i, er knyttet til det som bygges, men også et mer konkret savn knyttet til det som rives og går tapt.

Å gå fra dagens byggeri til tradisjonsbyggeri kan gjøre vondt verre.

Den nærliggende løsningen for mer tradisjonsarkitektur, er å ta vare på de eldre bygningene vi allerede har.

Historiens armod

Det finnes bygninger av høy og lav kvalitet innenfor alle stilarter og historiske epoker. Oslos bygårder fra de siste tiårene av 1800-tallet var spekulativt byggeri. Mye av arbeiderboligene hadde lav bokvalitet. Man skal bare noen tiår tilbake for rystende beskrivelser.

De dårlige boforholdene påvirket folkehelsen. Den stadig mer kompromissløse modernisten Le Corbusier skrev i sin tid et brev til politiet. Det var om en bolig i gaten der han bodde i Paris. Boligen ble leid ut til stadig nye innflyttere fra landsbygda. Alle døde av tuberkulose i løpet av to år.

Bygningsarven gir oss muligheten til å oppleve nettopp de kvalitetene som arkitekturopprøret etterspør.

I dag er ikke brutale klasseforskjeller det man forbinder med en praktfull bolig. Det er allikevel relativt nær historie. Slik som villaen fra jobbetiden som fikk tilnavnet «Forbrydelsen».

Den utskjelte modernismen

Arkitekturopprøret angriper modernismen, og da særlig bygningenes utseende. Dette er en overforenkling. Modernismen handler om å utvikle arkitekturen basert på bygningenes bruk. Fasadene skulle ideelt sett gi seg selv.

Modernismen tok avstand fra ornamentikk. Den så effektiv ressursbruk som et samfunnsansvar på grunn av bolignød. Det kan være en forståelig tilnærming.

De første tiårene hadde mange av arkitektene samtidig klassisk utdanning. De fikk til gode proporsjoner og elegante fasader. I Norge er denne perioden kjent som funkis.

Modernismen etter krigen har fått andre uttrykk, og det er disse arkitekturopprøret først og fremst kritiserer.

Tradisjonsbyggeri

En tradisjonell arkitektur vil ikke automatisk gi menneskelig målestokk, gode byrom og byggekvalitet. Å gå fra dagens byggeri til tradisjonsbyggeri kan gjøre vondt verre.

Resultatet kan bli overdimensjonerte bygninger som bare tilsynelatende har tradisjonelle fasader. Kulisser der byrom, menneskelig målestokk, dagslys, tilpasning til landskapet, lokal tilhørighet og byggekvalitet ikke er ivaretatt.

Å bevare gamle bygninger er god klima- og miljøpolitikk.

Det som da ser ut som tradisjonell arkitektur av høy kvalitet, kan på nært hold vise seg å være en fattig kopi.

Vi er heller ikke i stand til å bygge akkurat slik som det ble bygget tidligere. Materialer og teknikk, arbeidsforhold og kostnader har endret seg. Folketallet er doblet siden 1920, og stadig flere bor i by.

Rivegalskap

I byene våre er tomter så mye verdt at historiske bygninger som er fullt brukbare rives for å skaffe byggegrunn. Dette fører til at betydelige verdier går tapt. Arkitektonisk, men også i et ressursperspektiv. Å bevare gamle bygninger er god klima- og miljøpolitikk.

Antikvariske myndigheters mandat er å bevare et representativt utvalg. Dette innebærer at et verdifullt bygningsmiljø kan tillates revet, hvis det finnes et tilsvarende miljø et annet sted. Dette fører til at verdifull bygningsarv går tapt.

Det er en fattig trøst for dem som får sitt nabolag rasert, at et lignende nabolag på et annet sted blir bevart en stund til.

Det finnes bygninger av høy og lav kvalitet innenfor alle stilarter og historiske epoker.

Veien videre

Fortiden har overlevert oss bygninger med arkitektonisk kvalitet. Det gjelder både byggeskikk, stilarkitektur og modernismens bygninger. Bygningsarven gir oss muligheten til å oppleve nettopp de kvalitetene som arkitekturopprøret etterspør.

De kan gi oss økt historisk innsikt og forståelse for samfunnets endring. Arkitekturen som omgir oss er den historiske kilden vi ikke kan unnslippe.

Gjenbruk

I dag er vi i en brytningstid. Den mer ekstreme modernismen kritiseres. Det er ikke bærekraftig at bygninger skreddersys for én bestemt funksjon. Vern, gjenbruk og transformasjon av eksisterende bygninger er viktige strømninger i arkitekturen. Vi kan ta med det beste både fra fortiden og nåtiden med oss inn i fremtiden.

Savnet etter arkitektonisk kvalitet er lett å sympatisere med.

Omsorgsfullt utformede omgivelser åpner for rike opplevelser og erfaringer som er av stor betydning for oss. Uavhengig av stilart. Også modernismens evne til å løfte de fysiske omgivelsenes brukbarhet, sunnhet og sikkerhet, kan gi oss disse verdiene.

Vi bør ivareta gode bygningsmiljøer, ikke bare et representativt utvalg.

Slik kan vi ivareta kjernen i det Arkitekturopprøret ber om: Menneskelig målestokk, gode byrom og høy byggekvalitet.