Replikk

Arkitekter snakker om stygt og pent hver dag

La oss snakke om hvorfor det blir så jævla stygt, Agnes Moxnes – og hvordan vi kanskje kan gjøre noe med det.

Gisle Løkken, president i NAL

Byplanlegging var tidligere en integrert del av arkitekters arbeid. I dag er det i snitt under en halv arkitekt ansatt per kommune, skriver replikkforfatteren.

Foto: NAL

Arkitekter vil ikke snakke om stygt eller pent, slår Agnes Moxnes fast i sin kommentar på NRK Ytring. Det er vel kommentatorens privilegium å vite hvordan en hel yrkesgruppe tenker og handler.

Jeg kan imidlertid berolige med at «stygt og pent» er noe de fleste arkitekter snakker om hver eneste dag.

At mange sliter med begrepene i en diskusjon der premissene er lagt av «opprørere» med høyst ulike agendaer, kan skyldes at arkitekter har et utviklet refleksjonsnivå rundt arkitekturfaget. Og når de få arkitektene som orker å delta i debatten forsøker å sortere i begrepene, stemples de gjerne som arrogante og elitistiske.

Innsikt og ny erkjennelse får man gjerne gjennom studier og lang praksis i et fag. I stedet for å betrakte fagkunnskap som en trussel, burde det ses som en ubetinget ressurs, noe som vel også er selve målet med høyere utdanning.

Her nærmer vi oss kanskje kjernen av problemet. For når Moxnes stiller det noe generaliserende, men betimelige spørsmålet, som mange gjør, hvorfor alt blir så stygt, bør man som journalist orke å forske litt under overflaten på de prosessene som ligger til grunn for det hele.

Svaret er å utdanne flere arkitekter og ikke minst la arkitektene få et større handlingsrom til å faktisk bruke sin kompetanse.

Bybygging er en kollektiv øvelse som involverer svært mange ulike kompetanser. Samtidig gjøres det beslutninger av mennesker med høyst ulike agendaer og faglig refleksjonsevne.

Mens byplanlegging tidligere var en integrert del av arkitekters arbeid, også i kommunene, er det i dag i snitt under en halv arkitekt ansatt per kommune. Mer enn halvparten av kommunene har ingen arkitekter ansatt.

Det betyr naturligvis at det meste av premisser og beslutninger om hvordan byer og steder skal se ut, tas av andre enn arkitekter og landskapsarkitekter, som faktisk er de som utdannes til å forstå og koble romlig-estetisk, tekniske og sosiale forutsetninger i samfunnet.

Som en landsdekkende fagpolitisk organisasjon mener Norske arkitekters landsforbund selvsagt at dette er et kritisk problem, og en kampsak på vegne av samfunnet.

De få arkitektene som orker å delta i debatten og forsøker å sortere i begrepene, stemples gjerne som arrogante og elitistiske.

Det er en tendens som har blitt negativt forsterket i 40 år. Men når den sittende regjeringen blir konfrontert med synkende kvalitet i de bygde omgivelsene, svarer de med å senke kompetansekravet fra fem til to år.

Det skjedde til store protester fra alle arkitekt- og ingeniørorganisasjoner og -skoler. At lavere kompetanse skal gi høyere kvalitet er det vel bare hyperliberalister som kan tro på.

Man kan mene hva man vil om arkitekter, og det er helt sikkert fuskere i arkitektfaget som i samfunnet ellers. Men arkitekters generelle utdanningskompetanse og faglige engasjement er tross alt det beste utgangspunktet for å skape de gode byer og omgivelser alle vil ha.

Svaret er derfor å både utdanne flere arkitekter og ikke minst la arkitektene få et større handlingsrom til å faktisk bruke sin kompetanse.

Den kampen ser vi gjerne at journalister og «folket» engasjerer seg i, så skal nok arkitektene tåle å diskutere det de tegner og har reell innflytelse på, både mens det planlegges og når det er tatt i bruk.

FØLG DEBATTEN: