Se for deg at du har en god og trygg jobb i staten. Kanskje sitter du med ansvar for deler av statsbudsjettet i Finansdepartementet, eller et komplekst it-system i Oslo politidistrikt.
Lønnen er langt over snittet i landet, men jobben har også strenge krav til kompetanse og utdanning. Du trives. Jobben er spennende og faglig utfordrende, og du og kollegaene dine er motiverte og føler dere driver med noe meningsfullt.
Men det er noe som gnager.
Mange av de du gikk på universitet eller høyskole med, som jobber i privat næringsliv, tjener mye mer enn deg i tilsvarende jobb. Hver dag går du på jobben, vel vitende om at du over natten sannsynligvis kunne doblet lønnen din om du byttet fra offentlig til privat arbeidsgiver.
Vanskeligste noensinne
Eksempelet gjelder ikke alle som jobber i staten, men det gjelder mange. I dag tok de to arbeidstagerorganisasjonene Unio og Akademikerne ut 1.240 ansatte som kanskje faller i nettopp denne kategorien – i streik.
Streiken kommer etter det vanskeligste statsoppgjøret riksmekler Mats Ruland noensinne har ledet. Uenigheten er prinsipiell, og gjelder strukturen på tariffavtalen. En tariffavtale er avtalen som inngås mellom arbeidsgiveren og den ansatte eller fagforeningen, og regulerer blant annet lønn.
I dag er det to avtaler i staten – én for ansatte organisert i YS og LO og én for Akademikerne og Unio. Akademikerne har hatt avtalen siden 2016, som Unio sluttet seg til i 2022.
Men nå satte staten hardt mot hardt, og ønsket seg tilbake til én felles tariffavtale – ikke to. LO Stat har takket ja til avtalen.
Kronetillegg skaper trøbbel
Stridens kjerne er fordelingen av lønnsmidlene. Generelt kan man si at LO vil at mest mulig av lønnsmidlene skal fordeles sentralt og flatest mulig. Målet er ofte å løfte de med lavest lønn nærmere de med høyest lønn. Et virkemiddel er det kan kaller kronetillegg, altså at mye av lønnstillegget er en fast sum på for eksempel 20.000 kroner til alle – uavhengig av hvor høy lønnen din er i dag.
Da får de med lavest lønn en bedre lønnsutvikling i prosent enn de med høy lønn, ettersom 20.000 i lønnstillegg til en med 400.000 kroner i lønn er en langt større prosentvis vekst enn om du tjener 800.000.
I avtalen til Akademikerne og Unio, har man frem til nå vært enige om at alle lønnsmidlene skal fordeles lokalt. Det betyr at man i de statlige virksomhetene kan bestemme hvordan lønnsmidlene skal fordeles, slik at man kan bruke de til å for eksempel beholde eller rekruttere folk.
Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap), som representerer arbeidsgiver, sier at hun har strukket seg langt for å komme til enighet.
Foto: Gorm Kallestad / NTBStrukket seg langt
I avtalene som LO Stat nå har sagt ja til, er fordelingen 25 prosent sentralt og 75 prosent lokalt. LO Stat har strukket seg langt for å lage en avtale som Unio og Akademikerne kan gå med på. Internt i LO Stat er det også noen som mener LO har strukket seg for langt.
Likevel har Unio og Akademikerne avvist forslaget, og peker på at sentrale forhandlinger aldri har lønt seg for sine medlemmer. De mener at flere oppgjør med lavlønnsprofil og store sentrale kronetillegg har ført til at høyt utdannede har fått en dårlig lønnsutvikling over tid.
Streiken handler altså om at Unio og Akademikerne ønsker å beholde en egen tariffavtale som sikrer dem 100 prosent lokal fordeling av lønnsmidlene.
Nøye styrt
Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap), som representerer arbeidsgiver, sier at hun har strukket seg langt for å komme til enighet.
Kari Tønnesen Nordli i Akademikerne mener imidlertid at staten nå forsøker å ta fra dem tariffavtalen, og at prosessen har vært «politisk styrt». Nordli mener altså at LO, som har tette bånd til Arbeiderpartiet, har påvirket statsråd Tung til å presse frem én felles avtale.
– Dette handler egentlig om et inngrep i vår for forhandlingsrett. Dette oppleves som en prosess som har vært nøye styrt og regissert. Det er ingen tvil om at dette oppgjøret er politisk styrt, sier Nordli.
Det er ikke tvil om at regjeringen og Karianne Tung står i en krevende situasjon på flere måter. For det første er det åpenbart viktig for en regjering med Arbeiderpartiet i spissen, å fremme avtaler som legger til rette for likest mulig lønn.
For det andre må regjeringens hardere linje sees i sammenheng med lønnsfesten i staten i fjor. De statsansatte var de klare lønnsvinnerne, med en lønnsvekst på 6,4 prosent – langt mer enn det man hadde avtalt i statsoppgjøret på 5,2 prosent.
At Tung nå ønsker å trekke tilbake den ene avtalen, er et forsøk på å rydde opp etter at staten mistet kontrollen i fjor. Det så ikke bra ut.
Kan komme til å miste folk
Får hun gjennom at det fremover bare skal være én avtale og større andel sentrale tillegg, er det lettere å få mer kontroll på lønnsveksten.
Det er likevel ikke til å komme unna, at i en tid med mangel på folk til å fylle viktige oppgaver er lønn et viktig virkemiddel både for å beholde og rekruttere folk. Det er ikke det eneste virkemiddelet, men det er klart det spiller inn – kanskje spesielt i en tid med høy prisvekst og relativt store rentekostnader.
Den statsansatte med den trygge, gode jobben kan la seg friste av utsikter til både bedre lønn - og sterkere lønnsvekst.
Problemet regjeringen kan stå overfor i neste runde, er dermed at de kan komme til å miste folk over i andre, bedre betalte jobber. Et eksempel ser man nå i Forsvaret, der kun halvparten av 858 stillinger utlyst i Forsvaret tidligere i år er besatt.
Skal man gå for mest mulig likelønn, eller skal man gi mer lønn til folk som kan snu seg rundt og tjene mer andre steder? Uansett utfall etter denne streiken; dette er ikke et dilemma som kommer til å forsvinne.
