Se for deg at du stort sett hvert eneste år ble rikere og rikere. Så rik at selv om du stadig unnet deg mer, så hadde du fortsatt en voksende sparekonto.
Denne velsignelsen og forbannelsen hviler over norske finansministre.
Tirsdag morgen kom regjeringens ferske revisjon av statsbudsjettet for 2024.
Allerede lenge før de harde nøkkeltallene ble sendt ut, hadde vi mer enn bange anelser om at pengene sitter løst. På forhånd kom lekkasjene på løpende bånd, med ekstramilliarder til både sykehus og forsvar.
Et stort og lubbent budsjett var definitivt på trappene, nøyaktig slik vi er vant til og liker det.
Da fasiten kom, kom det blant annet frem at vi øker oljepengebruken med nesten 10 milliarder kroner – til 419 milliarder kroner.
Store og viktige løft
Det er mange viktige ting å bruke penger på.
Forsvaret får et stort løft, og sykehusene. Det meste av den økte pengebruken er pakket inn i et budskap der beredskap og sikkerhet står sentralt. Å stramme inn nå, i en så krevende sikkerhets- og beredskapssituasjon, ville trolig blitt møtt med kritikk.
I den konteksten er ikke økningen i oljepengebruk skremmende, og er på knappe 10 milliarder kroner. I tillegg holder regjeringen seg godt innenfor handlingsregelen om oljepengebruk.
En av grunnene til at tallet ikke er høyere, er at regjeringen har hatt litt flaks på inntektssiden. Blant annet har penger som ble satt av under pandemien, ikke blitt brukt opp. Det gjør det lettere å få budsjettet til å gå opp.
Myk og behagelig landing
Det er flere ting som går bra i økonomien. For eksempel ser den norske arbeidsledigheten ut til å være limt til et nivå på 1,9 prosent. Det er ekstremt lavt. Så langt har ikke de mange rentehevingene kostet i form av ledighetsøkning. De aller fleste av oss er i jobb.
I tillegg kommer det svært rause lønnsoppgjøret til å føre til at vi endelig får reallønnsvekst. Landingen blir myk. Bare se på kontrasten til Sverige, der ledigheten snart kommer til å overstige ni prosent. I Sverige har de heller ikke hatt vekst i økonomien på flere år.
Kontrasten til Sverige kaster også lys over hvordan oljepengene setter mer og mer preg på norsk økonomi:
- I Sverige har de omtrent like store inntekter som de har utgifter i løpet av et år – og går omtrent i null. I Norge går vi egentlig stort i pluss hvert år på grunn av oljeinntektene. Men oljeinntektene går rett i oljefondet. For å få budsjettet til å gå opp, snur vi oss og henter penger tilbake fra fondet. Det blir litt som å ta fra sparekontoen for å ha råd til å betale strømregning - eller en ny vaskemaskin for den saks skyld.
- Hele det svenske statsbudsjettet er på i underkant av 1.400 milliarder svenske kroner, mens det norske er på nesten 1.900 milliarder. Godt over 400 milliarder kroner kommer fra oljefondet. Sverige har 10,5 millioner innbyggere og vi har 5,5 millioner innbyggere, som betyr at vi bruker nesten dobbelt så mye per innbygger.
Løfter økonomien mye
Noe av det mest oppsiktsvekkende som kom frem i dagens budsjetttall, var at offentlig pengebruk i år og i fjor har bidratt med å løfte veksten i norsk økonomi med til sammen én prosent. Det høres kanskje lite ut, men utgjør mer enn hele veksten i norsk økonomi i fjor.
Strammere budsjetter ville dermed kunnet gi nullvekst eller negativ vekst, og trolig en økning i arbeidsledigheten.
Samtidig ser vi at Norge blir hengende igjen med mye høyere prisvekst enn Sverige, som har fått prisveksten ned i to prosent. I Norge ligger den fortsatt over fire.
Det har bidratt til at Sverige har begynt å sette ned rentene. I Norge kommer sannsynligvis ikke rentekuttet før tidligst rett før jul.
Et raust statsbudsjett har altså sannsynligvis gitt lavere arbeidsledighet, men gir også noen synlige bieffekter i form av prisvekst og høye renter.
Innfasingen skal ligge bak oss
I Solberg-regjeringens perspektivmelding som kom ut i 2021 står det at perioden med innfasing av oljeinntekter i hovedsak er bak oss, og at vi bør gå forsiktig frem i den videre innfasingen av fondsmidler.
Nå gjør regjeringen det stikk motsatte, og fortsetter å øke oljepengebruken. Snart kommer hver fjerde krone staten bruker hvert år, til å komme fra oljefondet. Det er ikke så himla lenge siden det tallet var på 10 prosent.
Da handlingsregelen for oljepengebruk ble laget, var den først på fire prosent av fondet – før den ble kuttet til tre prosent. I teorien skal fondet kunne vare til evig tid hvis man holder seg til det. Utfordringen, som fremstår som et skikkelig luksusproblem, er at fordi fondet nå er så vanvittig stort – så er tre prosent av fondet enormt mye penger.
Spørsmålet vi burde stille oss er ikke bare hvor mye vi kan bruke, men hvordan vi bruker de midlene vi velger å ta i bruk.
Mange advarsler i lang tid
Både oljefondsjef Nicolai Tangen, økonomer og byråkrater har lenge advart mot sårbarheten som ligger der. For hva hvis fondet plutselig faller kraftig i verdi? Da får vi plutselig langt mindre å rutte med.
Enn så lenge har det vært mye ulv, ulv. Fondet vokser, og vokser. I mellomtiden bygges hele den norske velferdsstaten på oljepenger, oljepenger som smøres raust utover hele økonomien vår.
Et spørsmål som presser seg frem er derfor; hva er det vi får her, som de ikke får i våre naboland? Hvor er de store forskjellene i velferd, helsetjenester og skole?
Når går overfloden vår over i overforbruk, og generøsitet over i grenseløshet? Etter hvert som pengene har fylt lommene våre, er det som om skillelinjene viskes vekk.
