Et ambassadørvalg for en ny tid

Utenrikspolitikk er ikke hva det en gang var. Det er lenge siden piperøykende menn i dress skrev lange avhandlinger til utenriksdepartementet hjemme.

I stedet foregår den utenrikspolitiske diskusjonen løpende gjennom media, sosiale medier, møter og offisielle og uoffisielle kanaler. 24 timer i døgnet, 7 dager i uka.

Se bare på hvor fort det gikk etter at beskyldningene om at UNRWA-ansatte i Gaza var involvert i Hamas-angrepet på Israel kom, til de første meldingene nådde oss om at mange land stanset eller frøs støtten til hjelpeorganisasjonen.

I dagens utenrikspolitikk trengs derfor to ting: hurtighet og tilgang. Utenrikspolitikken flyter mer enn noen gang tidligere over i andre felt i politikken, det være seg innenriks-, justis- eller forsvarspolitikken.

For å veie i det utenrikspolitiske spillet, må motparten på den andre siden av bordet vite at beskjeden de har med seg kommer fram.

Vi lever i en råere verden, der makten bestemmer og stormaktene i større grad gjør som de vil uten å legge skjul på det. Dette taktskiftet så vi tydelig med Donald Trump i Det hvite hus i 2016, men det er ikke begrenset til USA.

Se bare på Russlands invasjon av Ukraina som begynte i 2014 og Kinas tidvise aggressive utenrikspolitikk, og følg med på hvordan India posisjonerer seg og handler når Narendra Modi etter alt å dømme gjenvelges som statsminister i løpet av sommeren.

USA er vår viktigste allierte, og det tas hele tiden små og store beslutninger som påvirker Norge og norsk sikkerhet. Da kan det være nyttig med en norsk utsending som forstår politiske prosesser her hjemme og som kan formidle det hjem dit det trengs.

Å sende en tidligere utenriksminister er også et signal til amerikanske myndigheter om hvor viktig diplomatposten i Washington er for Norge. Andre land har drevet med varianter av dette lenge.

Det står enormt mye på spill for Norge i høstens amerikanske presidentvalg. Skulle Donald Trump bli gjenvalgt, blir spillereglene nye. Da vil politisk erfaring være viktig, så lenge den benyttes på en klok måte.

Det kan også slå tilbake dersom man skulle havne i politisk strid med presidenten og hans folk. Det er ikke en diplomats jobb. Men uavhengig om det blir Biden eller Trump Norge skal forholde seg til, vil politisk tyngde være viktig. Det er det alltid i Washington.

Det betyr ikke at det gammeldagse og grundige diplomatiet er ferdig. Også det trengs mer enn noensinne. Grundig kunnskap om historie og kultur, språkferdigheter og fingerspissfølelse.

Muligheten til å ringe en stammeleder i Libya som man har truffet for en kopp te for ti år siden fordi en norsk statsborger er kidnappet eller kontakte en konservativ partileder i en tysk delstat som man studerte sammen med i Berlin når viktig energipolitikk diskuteres i Europa.

Vi er heller nødt til å løpe i to hastigheter i utenrikspolitikken. En der det gjøres skikkelige analyser og avveininger som følger normal tjenestevei, og en som er mer topptung og kan operere på en annet måte.

Ifølge flere medier vurderte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) også å sende tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) til USA. Det kan tyde på at partipolitikken betyr mindre enn hvilken type ambassadør norske myndigheter ønsket seg.

Det er klokt å ikke gjøre partipolitikk av dette, selv om det unektelig ser slik ut etter at Anniken Huitfeldt måtte gå av som utenriksminister i fjor høst.

Det er nemlig en fare med å sende tidligere politikere til ambassadørstillinger. Det kan politisere og uthule ett av våre viktigste departementer hvor det er mye oppsamlet kunnskap, og det kan på sikt sette Utenriksdepartementet på sidelinjen i viktige politiske prosesser og beslutninger.

Men i dagens politiske klima kan det være nyttig med en politisk slugger i Washington D.C. Nå er det opp til Anniken Huitfeldt å vise at hun er rett kvinne for jobben.