Holder Høyre til mål?
Svaret på det spørsmålet vil avgjøre utfallet av neste års Stortingsvalg. Både i forhold til et regjeringsskifte og hva slags ny regjeringskonstruksjon som kan komme ut av en eventuell valgseier for opposisjonen.
Uro i begge leire
Ved starten av stortingshøsten blåser det meste i Erna Solbergs retning. Det skaper uro både hos de rød-grønne regjeringspartiene som ser sin makt svinne, men også hos et svekket FRP som er livredd for å forsvinne i Ernas store skygge.
Siv Jensens utspill om at Høyre nærmest er Arbeiderpartiet light er et utslag av det. Siv vil inn på banen.
LES OGSÅ: Det politiske sentrum må styrkes
Hva skyldes Høyres vekst?
For å ha en noenlunde holdbar vurdering av om Erna holder til mål, må en først søke å forstå hva som har ført Høyre opp på dagens rekordnivå.
I kommentariatet har det i lang tid vært en alminnelig analyse at Høyres framgang nærmest har kommet av seg selv. Partiets politikk har ikke endret seg, det er bare snakk om profilering.
Analysen treffer delvis, men ikke helt. Et maktsøkende parti som Høyre har alltid hatt en bredde i sin politiske bagasje, som vektlegges ulikt utfra kontekst.
Høyre-historiker Hallvard Notaker forklarer for eksempel Arbeiderpartiets revansj etter valgnederlaget i 2001, med Høyres linjevalg i nyliberal retning i denne perioden. Det skapte en polarisering som i praksis gjorde Stoltenbergs valgseier i 2005 mulig. Med motsatt fortegn gjør Høyres forsiktige dreining i moderat retning i øyeblikket at Arbeiderpartiets fiendebilde ikke funker.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Troverdig som regjeringsparti
Notaker trekker ellers fram at Høyre historisk har vært avhengig av å framstå som et troverdig regjeringsparti for å ha høy oppslutning. Dagens partiledelse har klart å manøvrere seg inn i midtbanerollen mellom FRP og sentrumspartiene og ikke falt for fristelsen til å velge allianse den ene eller den andre veien.
Dette aktive strategiske valget bør Erna Solberg krediteres for. Det fritar partiet fra medienes interesse for taktiske samarbeidsspørsmål og gir høyrefolkene rom til å snakke om politikk.
Hva kan true Erna?
Valgforskningen viser at det er to saker som skiller seg spesielt ut i forhold til sakseierskap i norsk politikk. Det er Arbeiderpartiets suverene eierskap til arbeid og sysselsetting, og Fremskrittspartiets eierskap i innvandringspolitikken.
Økt interesse for disse sakene hos velgerne, kunne derfor ryste Høyres suverene posisjon. Det er da også gjentatte ganger pekt på at nettopp en ny finanskrise a la 2008, kan gi Arbeiderpartiet valgseier i 2013. I øyeblikket er det lite som tyder på en utbredt kriseforståelse i det norske samfunnet, selv om verden rundt oss kanskje burde tilsi noe annet. Høyres ledende posisjon, og gjentatte forsikringer om en ansvarlig økonomisk politikk, gjør at Arbeiderpartiets budskap om det motsatte ikke biter. Så langt.
Men nettopp på dette området varsler Stoltenberg motoffensiv. Både i Trontalen og i den generelle politiske debatten, der FRPs innflytelse over en ny regjering blir hamret inn.
Heller ikke innvandringsspørsmålet ser ut til å bevege velgerne tilbake fra Høyre til FRP. Selv om Muhammed-filmer og rasende muslimer preger nyhetsbildet med jevne mellomrom. At ugjerningene 22. juli ble utført av en hvit nordmann, har kanskje tatt brodden av frykten for muslimske ekstremister?
Erna favoritt
Det er ingen dristig konklusjon å slå fast at Erna er statsministerfavoritt før valget. At det kommer til å bli langt jevnere enn det ser ut i dag, er heller ingen drøy spådom. Når to blokker står mot hverandre vil kampen bli relativt jevn. Slik fungerer politikkens naturlov.
Svakheten hos opposisjonen er det uavklarte politiske innholdet partiene imellom, og eventuell økt usikkerhet om økonomisk styring, med FRP som joker.
Når valget nærmer seg, vil både medier og de rød-grønne partiene rette flomlyset mot en potensiell ny høyredominert regjering. Hva vil den stå for? Det kritiske genet hos journalistene vil slå inn mot de blå og muligens lette trykket på regjeringspartiene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Slitasje
Det svakeste punktet hos de rød-grønne er regjeringsslitasje. Selv med et brukbart politisk regnskap, svinger pendelen i retning av fornyelse. Særlig kritisk er dette for SV. Arbeiderpartiet har mulighet til å gjøre et anstendig valg med Stoltenberg som lagfører, men for SV er det beste partiet kan håpe på, å snike seg over sperregrensen. Ikke fordi partiet har gjort en dårlig jobb i regjering. Men fordi partiets tradisjonelle styrke som samfunnskritiker er brutt ned etter år med ansvarlige posisjoner i Arbeiderpartiets maktskygge.
