Kronikk

Ernas forbrukslån

Solberg vil finne en snarvei rett inn i pengebingen. Ideen fikk hun fra Carl I. Hagen.

KNM Helge INgstad mandag 19.november

Erna vil ta opp forbrukslån for å redde skuta. Det kan ende stygt, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Jakob Østheim / Forsvaret

Statsminister Erna Solberg åpner for å finansiere regjeringskvartalet og den havarerte fregatten «under streken» – altså å dykke direkte inn i Oljefondet. Hun vil altså utrede en ordning som vil gjøre noe som ikke er lov til noe som er lov.

Dette er starten på en sklie som kan føre riktig galt av sted. For Oljefondet – som forøvrig ble døpt om til Statens pensjonsfond utland for å vise hvor pengene går– skal finansiere pensjonen vår.

Alle som har sittet i budsjettkonferanser vet at med en slik bakvei, sanksjonert av landets statsminister, vil fristelsen være stor for statsråder til å stille med lange lister over uforutsette utgifter.

Hun vil altså utrede en ordning som vil gjøre noe som ikke er lov til noe som er lov.

Snøballeffekt

Solberg presenterte forslaget som sitt eget. Det stemmer ikke. Faktisk har ingen ringere enn Carl I. Hagen forsøkt å gjøre noe lignende. Det ble ikke godt mottatt. Dette viser at Solberg er smittet av Fremskrittspartiets tenkning om å pynte på tall.

Åpnes først bakveien, vil det lett utvikle seg en praksis hvor ulike statsråder og ulike regjeringer på ulikt vis tolker hva som kan lures inn bakveien i budsjettet. Havner vi der, har handlingsregelen – som har som sin viktigste hensikt å sikre nettopp åpenhet om bruken av oljepenger – mistet mye av sin funksjon. Svært mange land, fra Hellas til Storbritannia, har på lignende måter vært kreative for å skjule pengebruken i statsbudsjettene. De har, som kjent, betalt en høy pris for det når den kreative bokføringen etter hvert har kommet for dagen.

Forbrukslån er en dårlig ide.

Før hun ble statsminister lovet Solberg å være en garantist for handlingsregelen og gjøre Norge mindre avhengig av oljeinntekter. Som statsminister har Høyre løpt fra begge løftene. Oljepengebruken har i perioder vært for høy. Ja, enkelte år har hele opposisjonen på Stortinget lagt opp til mindre bruk av oljepenger enn Regjeringen. Det savner sidestykke – i Norge og i andre land som ligner på vårt.

Så mye har bruken av oljeinntekter økt under Erna Solbergs ledelse, at det ligger an til en markant oppbremsing av bruken av flere oljemilliarder i statsbudsjettene i årene som kommer. Vi tror det er det Siv Jensen og Erna Solberg nå ser. Det forklarer hvorfor de nå leter etter triks for å kunne fortsette økningen av oljeinntekter i statsbudsjettet også i de kommende årene.

Bak de tørre ordene

«Regjeringen vil utrede og vurdere om gjenanskaffelser hvor staten er selvassurandør bør kunne føres som en 90-post i statsbudsjettet».

Bak den tørre formuleringen, skjuler det seg det mest alvorlige forsøket på å uthule Norges viktigste økonomiske norm, nemlig handlingsregelen. Et arbeidsuhell fra Høyre er dette likevel ikke. Fremstøtet kommer nok nå som følge av at statsbudsjettene for alvor er i ferd med å bli trangere. Å finne rom for store skattekutt og økte utgifter på budsjettene fremover, blir betydelig vanskeligere enn det har vært de siste årene. Da frister det å se om det er mulig å jukse med budsjetteringen.

Å åpne for å betale for uforutsette utgifter med lån, er et slikt triks, og bare det.

Handlingsregelen for bruk av oljepenger har tjent Norge svært godt. Den har bidratt til en kontrollert innfasing av oljepenger i norsk økonomi. Og enda viktigere, den har sørget for åpenhet om bruken av oljeinntekter i statens budsjetter. Åpenhet om prioriteringer, om hvor mye oljeinntekter vi bruker og hvor mye vi setter av til fremtidige pensjoner, og åpenhet om hvor stor innvirkning bruken av oljeinntekter har på norsk økonomi.

Det er dette avgjørende prinsippet om åpenhet om bruken av oljepenger Erna Solberg nå utfordrer. Å betale for uforutsette utgifter over post 90 vil bety at vi – for første gang – innfører en bakvei til å bruke ekstra milliarder fra oljefondet i statsbudsjettet. Å føre utgifter på denne måten, såkalt «under streken», vil være svært skadelig for den åpenheten handlingsregelen mest av alt har sørget for.

Henger ikke på greip

Så skjuler statsminister Erna Solberg seg bak påstander om at «ingen» har tatt høyde for at staten, som forsikrer seg selv, kan påføres så store «forsikringsutbetalinger» som bygging av nytt regjeringskvartal etter terroren i 2011 eller kjøp av en ny fregatt som erstatning for HMS Helge Ingstad. Heller ikke det henger på greip.

Staten har tidligere blitt påført store, uforutsette utgifter – uten å ty til tjuvtriks. Ett av Forsvarets Herkules-fly styrtet i 2012. Da ble regningen for et nytt fly betalt på vanlig vis over forsvarsbudsjettet i påfølgende år. Staten finansierer også nybygg til stadighet. Det er fullt mulig å spre utbyggingskostnaden over flere budsjettår, på vanlig vis.

Staten har tidligere blitt påført store, uforutsette utgifter uten å ty til tjuvtriks.

Så problemstillingen er ikke ny, slik statsministeren hevder. Og til statsministerens prinsipielle betenkeligheter ved at staten forsikrer seg selv, må man spørre: Hva skal statsministeren egentlig utrede? Vi skal lese vurderingen og behandle den på skikkelig vis i Stortinget, men det gir ikke mening for en så stor og rik stat som den norske, å kjøpe forsikring i markedet. Da må man betale dyre forsikringspremier, og hva i all verden skal staten forsikre seg mot? Krig, klimaendringer, eldrebølge – eller bare fregatter som synker til bunns?

Ikke mer enn et triks

At Staten selv skulle lage en egen forsikringsordning virker også unødvendig. Statens virksomhet er så omfattende at erstatning til selv store skader, blir små på et budsjett på over 1300 milliarder kroner. Det er også verdt å minne om at siden den norske staten forsikrer seg selv, sparer vi årlig store beløp som ellers måtte gå til forsikringspremier. Disse beløpene bruker vi i stedet til gode formål over statsbudsjettet. Men å forsikre seg selv – å være selvassurandør – betyr også at det fra tid til annen kommer uventede store regninger. Da må de dekkes i de årlige budsjettene, i konkurranse med andre prioriteringer. Heller ikke det er så mye å utrede. Slik må det være.

Å åpne for å betale for uforutsette utgifter med lån, er et slikt triks, og bare det.

Det er med fellesskapets penger som med økonomien til hver og en av oss. Forbrukslån er en dårlig ide. Regninger kan utsettes, men de må betales – av noen. Det finnes ingen vei utenom og statsministerens forslag innebærer derfor ikke noe annet enn å sende regningen for uforutsette utgifter videre til våre barnebarn.

Da taper de. Og ofrer Erna Solberg handlingsregelen på veien, taper vi alle.