Er ytre høyre på fremmarsj i Europa? Svaret er ja. Både høyrepopulistiske partier og mer ekstreme grupperinger som mobiliserer på innvandringsskepsis generelt og muslimfiendtlighet mer spesielt har økt sin oppslutning det siste tiåret.
Mens ekstreme grupper og partier – som Jobbik i Ungarn, English Defence League og Gyllent daggry i Hellas – ser ut til å profitere på den økonomiske krisen, har veksten til de større og mer moderate høyrepopulistiske partiene pågått over flere tiår. At finanskrisen skulle være den ultimate forklaringsfaktoren er derfor feil. Faktisk ser det heller ut som noen av partiene taper på krisen.
Fra to til tolv prosents oppslutning
Et kortvarig «blaff». Protesten forsvinner. Blir borte. Det var mange – kommentatorer, akademikere og politiske motstandere – som spådde en kort parlamentarisk karriere for de høyrepopulistiske partiene som mobiliserte ved ujevne mellomrom i tiden etter andre verdenskrig.
Noen få ganger fikk de rett. Både den franske poujadismen på 50-tallet og svenske Ny Demokrati (1991–94) forsvant nesten like fort som de først hadde oppstått. Det finske landsbygdpartiet og danske Fremskridtspartiet overlevde betydelig lengre, men også de mistet til slutt sin støtte i velgermassen.
Den generelle utviklingen bærer imidlertid bud om at slike partier er alt annet enn et forbigående fenomen. Ingen andre nye partifamilier – heller ikke grønne eller nye venstrepartier – har vært så suksessfylte som partiene på ytre høyre fløy i perioden etter 2. verdenskrig. En stabil og økende oppslutning fikk disse partiene først når innvandringsspørsmål ble brakt inn i den politiske debatten på midten av 1980-tallet. Siden da har høyrepopulistiske partier økt sin oppslutning fra 2 prosent i gjennomsnitt til omkring 12 prosent.
Tilbake til normalen
Hvorfor har slike partier så stor oppslutning i Europa i dag? Det handler både om aktivering av bestemte politiske holdninger, avindustrialisering, tilnærming mellom tidligere politiske motstandere og ideologisk innovasjon.
Såkalte «høyrepopulistiske holdninger» – innvandringsskepsis, ønske om strengere straffer og politikerforakt – er ganske utbredt i befolkningen, selv om dette naturligvis varierer mellom land. Man kan derfor spekulere i om dagens situasjon er en tilbakevending til en slags «normaltilstand». Kanskje var de første tiårene etter krigen unntaket snarere enn regelen?
Innvandringsskepsisen – disse partienes aller viktigste mobiliseringstema, også for norske Frp – økte i Vest-Europa utover 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Og selv om nye tall fra European Social Survey fra 2010 tegner et mer nyansert bilde – svært mange land inkludert Skandinavia, Nederland og Tyskland har faktisk hatt en nedgang i andelen innvandringskritiske – er nivået fortsatt relativt høyt. Ingen land, med unntak av Sverige og Polen, har en innvandringskritisk opinion som er mindre enn 30 prosent.
Innvandring blir viktigere for velgerne
Den mest slående endringen i europeiske velgeres preferanser de siste årene er imidlertid ikke utbredelsen men den økende viktigheten av innvandringskritiske holdninger.
Mens under en prosent av europeiske velgere anså innvandring som en av de viktigste politiske sakene ved valget til Europaparlamentet i 1989, hadde denne andelen steget til 13 prosent i 2004. Noe av dette skyldes naturligvis en økende innvandring og mulige integrasjonsutfordringer som følger i kjølvannet av noen ressurssvake innvandringsgrupper, men det er langt fra hele forklaringen.
Innvandringspolitikk har f.eks. vært mye viktigere i Danmark enn i Sverige, selv om innvandrere utgjør en betydelig større del av befolkningen hos söta bror. Og Sannfinnenes politiker Jussi Halla-aho mobiliserer stort på frykten for islam i Finland, selv om det bare er rundt 1 prosent muslimer i vårt naboland i nord.
Avpolitisering av økonomien
To andre forklaringer fremstår derfor som minst like viktige: i tillegg til medienes evne til sette dagsorden med negativ dekning av innvandrings- og integrasjonsrelatert tematikk (f.eks. Ekstrabladet i Danmark), har de etablerte partienes avpolitisering av økonomiske spørsmål vært avgjørende. Blant annet har avindustrialisering og en voksende middelklasse bidratt til at sosialdemokratene har blitt mer kapitalismevennlige.
Samtidig har de konservative omfavnet (deler av) velferdsstaten. Denne tilnærmingen, i kombinasjon med en utdanningseksplosjon har skapt nye konfliktlinjer – særlig med hensyn til såkalte verdispørsmål. Slike spørsmål setter høyrepopulistene pris på.
Når økonomiske stridsspørsmål forsvinner fra den politiske dagsorden øker gjennomslagskraften til verdipolitikken. «It’s not the economy, stupid!», har den belgiske statsviteren Cas Mudde sagt. Selv om partiene har en økonomisk politikk preget av velferdssjåvinisme («velferden tilhører vårt folk») og globaliseringsskepsis (Frp er et unntak her), er det ikke økonomi som driver disse partiene.
«Culture matters more» er en presis observasjon gjort av The Economist. I kjølvannet av finanskrisen har Dansk Folkeparti faktisk gått tilbake for første gang. Og i Nederland ble støtten til Wilders redusert fra 15,5 til 10,1 prosent. En revitalisering av økonomiske motsetninger kan altså føre til at partiene mister oppslutning.
Rasisme gir ikke oppslutning
For at velgerne skal gi sin stemme til ytre høyre er det også avgjørende at innvandringskritikken ikke presenteres i en rasistisk fortolkningsramme. Reinspikket rasisme eller klare koblinger til mer ekstreme miljøer, som Nationaldemokratische Partei Deutschlands – Die Volksunion i Tyskland eller British National Party i England, gir sjelden oppslutning ved valg. Da hjelper det å være en karismatiker med en ekstremistfri arv, som Geert Wilders eller Timo Soini i henholdsvis Nederland og Finland.
Den nyeste ideologiske innovasjonen fra disse partiene som kan bidra til større oppslutning på sikt, er deres selvforståelse som feminismens og frihetens fremste forsvarere. Et «feministisk verdihavari» kalte Frp-leder Siv Jensen kulturminister Hadja Tajiks forsøk på å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.
I mange land i Vest-Europa ser vi fremveksten av «hbtq-högern» (‘hbtq’ står for homoseksuelle, biseksuelle, trans- og queerpersoner), for å låne et uttrykk fra skribent Andres Lokko.
Forsvarer «våre verdier»
Ved å kritisere patriarkalske strukturer og homofobe holdninger blant noen minoriteter, iscenesetter disse partiene seg selv som de ekte forsvarerne av «våre verdier».
At nesten ingen andre partier har vært – og fortsatt er – så skeptiske til homofile eller negative til likestillingsprosjektet, underkommuniseres bevisst eller forbigås i stillhet. Man forsøker altså få i både pose og sekk. Partiene skal holde fast på de illiberale, samtidig som man forsøker å nå ut til å nye velgere. Før eller siden fører det kanskje til reelle ideologiske endringer.
Hvis den økonomiske krisen blir løst og høyrepopulister blankpusser den nye pseudoliberale profilen, er sjansen stor for at de vil fortsette å vokse.
Kronikken er basert på boken «Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser» (Cappelen Damm, 2012).
