Denne sommeren har vi i Storebrand fått overveldende respons på at vi valgte å selge oss ut av kull og oljesand. Nå, i midten av september, er interessen fortsatt stor. Hva handler det egentlig om? Vi har jo jobbet med dette lenge – hvorfor får nettopp denne saken så bred omtale? Har klimadebatten nådd et vendepunkt?
I Storebrand forvalter vi 450 milliarder kroner for kundene våre, og dette er penger med langsiktig tidshorisont. For å sikre god avkastning må vi diversifisere, det vil si å investere på mange forskjellige måter. Vi kjøper og selger både aksjer, rentepapirer og eiendom; vi eier andeler i både store og små selskaper, i alle bransjer og alle regioner. Sånn jobber alle som forvalter store summer.
Men på ett punkt skiller vi oss ut: I tillegg til finansielle analyser bruker vi bærekraft som verktøy for å investere smartere. Det har vært mye snakk om å investere etisk – særlig etter at Oljefondet etablerte sine retningslinjer i 2004. Men bærekraft handler ikke om å være snill og grei. Det handler om å være smart. Og med det mener vi også lønnsom.
Sikrer god avkastning
Hvordan gjør vi det? Jo, i analysene samler vi store mengder informasjon om 2.500 børsnoterte selskaper, gir poeng på 100 forskjellige indikatorer og sammenligner og rangerer, for å finne hvilke selskaper som er best og dårligst på bærekraft. Så selger vi dem som scorer dårligst, og kjøper mer av dem som scorer best.
Vi eier selvsagt ikke selskaper som produserer kontroversielle våpen og utelukker også selskaper hvor vi avdekker ukultur og høy risiko innenfor miljø, menneskerettigheter eller korrupsjon.
I visse bransjer forventer vi et minimum av innsats fra selskapene. For eksempel er det ekstra viktig for tekstilselskapene å ha god oppfølging av leverandørkjeden, mens oljebransjen må være nøye med sikkerhet og utslipp. I andre enden av skalaen finner vi de selskapene som bruker mindre vann og energi enn konkurrentene, har lavere utslipp til luft, og har de smarteste produktene. Det er bra for miljø og samfunn, men bare interessant for oss hvis det samtidig er lønnsomt. For vår viktigste oppgave er å sikre god avkastning.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Skjermer kundene
Når vi har valgt å utelukke de selskapene som produserer kull og de som er størst på oljesand, er det for å redusere kundenes eksponering mot fossile brensler. Verden vil fortsette å være avhengig av olje i mange år, og vi kommer fortsatt til å investere i oljebransjen. Men vi forventer at tiltak for å redusere klimagasser på sikt vil påvirke verdien av fossile brensler. Derfor tar vi ut kull og oljesand, som er det som forurenser mest.
En enkel pressemelding i juli orienterte om at vi hadde solgt oss helt ut av de 19 selskapene som drev med kull og oljesand. Deretter var det nesten som om saken levde sitt eget liv gjennom sommeren. Etter svært god mottagelse blant miljøorganisasjonene, fikk nyheten stor plass både i norske og internasjonale medier. Store mediehus som The Guardian, Bloomberg og Financial Times ville booke intervjuavtaler, og responsen i sosiale medier har vært enorm. Til tross for at det snart er 20 år siden Storebrand etablerte Europas første miljøfond, har vi aldri opplevd noe lignende det vi nå ser.
I Storebrand jobber vi med bærekraft fordi vi mener det er det beste for kundene våre. Det var derfor ingen dramatikk knyttet til beslutningen om å redusere eksponeringen i fossile brensler. Våre forvaltere finner i stedet andre selskaper å investere i.
Signaleffekten
Når saken likevel får så mye oppmerksomhet, tror jeg det handler om to ting: For det første er signaleffekten av hva langsiktige investorer foretar seg, veldig sterk. Selv om Storebrand er en liten forvalter i global sammenheng, blir saken lagt merke til rett og slett fordi vi er en kapitalforvalter som er opptatt av risiko og avkastning.
For det andre tror jeg mange har lengtet etter et slags bevis på at vi foretar oss noe som monner litt, kanskje spesielt innenfor klima og miljø. Mange journalister har til nå vært mer opptatt av hvilke selskaper vi utelukker enn hvilke vi investerer i. I min verden er det mye viktigere at vi jobber systematisk med kvaliteten på hva vi eier, enn med de 177 selskapene vi ikke ønsker å eie. Men utelukkelser er lettere å få øye på og lettere å forstå.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Det grønne skiftet
Vi har ofte blitt møtt med den oppfatningen at bærekraftsanalyser er et problem for avkastningen fordi den er begrensende. Kanskje er vi nå i ferd med å snu på denne forestillingen?
Det er enkel logikk som ligger bak: Når det meste av næringsveksten kommer i land som India og Kina, og tilgangen til rent vann og andre råvarer blir mer krevende samtidig som befolkningen øker, får det selvfølgelig konsekvenser for næringslivet. Det blir vanskeligere å tjene penger. Nettopp det poenget har kommet godt fram i den norske debatten denne sommeren. Klimasaken har fått fornyet oppmerksomhet, og vi leser stadig oftere at det grønne skiftet er i gang.
Hva så med verdens største globale aksjefond, Oljefondet? De etiske retningslinjene har blitt kopiert av forvaltere over hele verden. Bærekraftsstrategi har vi derimot ikke hørt mye om. Gjennom oljefondet eier vi andeler i så mange av verdens børsnoterte selskaper at vi uansett vil tape når det blir strengere krav til utslipp eller dyrere å bruke vann. Så mye som 50 prosent av inntektene i børsnoterte selskaper kan gå tapt på grunn av økte miljøkostnader, mener FN.
Har oljefondet vært så opptatt av å være ansvarlige, at de har glemt å vurdere denne typen risiko og muligheter? Jeg tør ikke tro det. Så langt har Folketrygdfondet og Storebrand vist at bærekraft kan brukes til å forvalte smartere. Nå er det på tide at Finansdepartementet og Norges Bank kommer med en tydelig bærekraftstrategi og viser verden at den blir implementert. Det vil legge press på hele finansbransjen, men – aller viktigst – er en forutsetning for å sikre god avkastning.
