«Om jeg fulgte sporet, kunne jeg bli noe «innen media» eller kanskje bli god med penger som onkel Frederik, far og farfar. Om jeg tok til venstre inn i skogen, kunne jeg kanskje finne et perfekt sted å bygge trehytta mi!»
Denne teksten, med sin drøm om et roligere og annerledes liv, ledsager et av bildene på facebooksiden til det nye nettmagasinet Harvest, som skal lanseres om kort tid.
Dette «Nettstedet for det tenkende mennesket og naturen» er den nye babyen, eller trehytta, til journalistene Kjetil Østli, Simen Tveitereid og tre medsammensvorne, som satser sluttpakker og sparepenger på et nytt liv til venstre inn i skogen. Og innen digitale medier.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Øksebutikk på Manhattan
De er ikke alene. Det ungdommelige fiskemagasinet Vak, som lenge har gjort lykke på nett med saker om «jazz & flyfishing» og Vans nye ørret-motekolleksjon, skal nå lanseres på papir. NRK inviterer til «Nasjonal vedkveld» 15. februar, inspirert av Lars Myttings Hel ved-eventyr, og livsstilsmagasinet D2 satser på friluftsstoff for esteter.
Det er ikke bare i hyttenasjonen Norge at villmarksliv har hatt stigende kulturell prestisje de siste åra. En gang midt på 2000-tallet dukket arketypen «the urban woodsman» opp i amerikanske medier: Unge, skjeggete hipstere med tømmerhuggerskjorter som gjerne bodde i Brooklyn eller andre gentrifiserte nabolag. Manhattan fikk sin første øksebutikk på årtier, utstoppete dyrehoder prydet de mest populære barene. New Yorker Magazine skrev om motorsagkurs.
SE OGSÅ «UT I NATUREN» MED SVERRE M. FJELSTAD: - Jeg ønsket ikke å bli brannmann eller flypilot. Jeg ville bo i skogen.
Hytteporno og skrivebordsdrømmer
En av de mest profilerte friluftsurbanistene er en grunder ved navn Zach Klein, som ifølge sin Twitter-profil «jobber på internettet nå for å kunne leve i skogene senere». Han er mannen bak bildebloggen freecabinporn, som har fått en slående popularitet verden over, ikke minst i Norge. Her ligger bilder av idylliske hytter fra verden over, alle smakfullt fotografert i isolerte omgivelser, uten et digitalt medium i sikte.
Likevel er det kanskje internettsamfunnet som mer enn noe annet driver den nye interessen for naturens fred og ro. Midt i jaget etter å oppdatere twitter, facebook og strømlinjeforme sitt eget googlesøkeresultat, kan det være deilig å ta en pust i bakken for å nyte et vakkert fjellvann og en spartansk hytte på en lekker hytteblogg. For de fleste blir det nok med skrivebordsdrømmen om det enkle liv – om de ikke går så langt som til den lokale «slow living»-butikken og kjøper seg en dyr sykkel uten gir, og en bok om mindfulness.
Heldigvis kan travle mediebrukere la profesjonelle aktører leve ut villmarksdrømmen på sine vegne. Lars Monsen er kanskje den mest kjente av disse i dag, men Harvest og lignende magasiner har tydeligvis ambisjoner om å kile seg inn i et litt mer høykulturelt marked, skal en dømme etter poesien og filosofsitatene på facebooksiden. Presset fra pulsklokke-, birk-, og stake-feberen på den andre siden har åpnet en nisje for dem som føler at rotteracet er blitt nærmest identisk på kontoret og i skisporet.
Villmarkens rockestjerner?
Men hvordan skal Harvest tjene penger på sitt nettmagasin til venstre inn i skogen, all den tid artiklene skal være gratis å lese? I en kommentar i NRKs Ekko 18. januar spekulerte medieforsker Jens Barland nylig om at en mulig vei for Østli og co. var å følge musikkbransjen: I en tid hvor alt er gratis tilgjengelig på nettet, er folk villig til å betale mer for å se artister live, og kanskje kan friluftsjournalistene bli en slags «villmarkens rockestjerner» foreslo han.
Nettjournalistikken ville i så fall fungere som reklame for arrangementer, foredrag og turer med journalistene som trekkplaster. Artig tanke, men det kan være en utfordring å gjøre det til en pakketur-opplevelse å nyte roen alene ved leirbålet. Enda vanskeligere kan det være å nyte den det stille tjernet uten å samtidig planlegge postingen av bilde og matchende haiku på villmarksbloggen din.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kvinner har cupcakes. Menn må til skogs
Det er et potent paradoks: Nettets oppdateringshastighet og selviscenesettelsespress undergraver friluftsdrømmen samtidig som det fyrer opp under den. Dessuten er det noe ved selve nettets manglende håndfasthet som gjør at vi savner naturen ekstra mye, og kanskje særlig den mannlige kundegruppen som Harvest tydelig sikter seg inn mot: Facebooksiden opererer med en slags kollektiv persona ved navn «Harvestman», som bedriver mandige (om enn med påkrevd selvironi) aktiviteter som whiskydrikking, bilsladding og trehogging.
Tradisjonelle mekaniske machomarkører som kameraer og biler er nå blitt digitale, og håndteres vel så bra av kvinner, det samme gjelder nettmedier, blogger og facebook. Mens kvinnene kan finne roen i cupcakes og interiørblogger, må mannen helt tilbake til naturen for å få nevene i noe reinspikka maskulint: I kamp med elementene, der han bygger noe med sine egne hender, jakter på noe mer blodig enn digital informasjon. Ifølge nettmagasinet Slate har en del av de samme amerikanske liberale som omfavner lokale grønnsaker nå fulgt opp bacon-fetisjen med å kjøpe seg gevær, og «spiser bare kjøtt de har drept selv».
Det digitale brølet
Mens den «tenkende mannen» i gamle dager kunne lese Norman Mailer-artikler i Playboy helt uten indre konflikt, har den moderne kultiverte herre byttet ut pinupene med instagrambilder av egne barn på ski, som de på Harvests egen facebookside.
Og kanskje det er grunnen til at blader som Villmarksliv ikke er bra nok for de nye friluftselskerne. De er for nordmenn av den gamle skolen, som går ut i skogen av gammel vane. De trenger ikke å snakke særlig mye om det. De er ikke der fordi de flykter fra onlinejaget på hjemmekontoret og maset om pappaperm. Den nye villmannen har noe å bevise, og brølet hans er digitalt.
