«Da er vi så heldige å ha Tom Egeland i butikken i dag, for den som vil ha et signert eksemplar av hans siste roman». Stemmen over høyttaleren får enkelte hoder til å snu seg på Tanum Karl Johan tirsdag denne uka. Tom Egeland – er ikke det han fra TV2 som skriver krim? Forfatteren er ikke så lett å få øye på, der han sitter innerst ved veggen, bak en stor stabel med bøker, fem spritpenner, en kopp kaffe og et glass vann.
Knausgård og Snåsamannen
Et par godt voksne damer sirkler ham sakte inn. Den ene lurer på om hun kan få se på boka før hun bestemmer seg. Vær så god, sier Egeland. Han har sittet på utstilling i 20 minutter og solgt ti bøker. Kaffen begynner å bli kald. Han minner om hva Tom Kristensen pleier å si, at du bør ha puntlærsmage for å tåle å sitte slik, alene, bak et bord der det stort sett ikke er kø på andre siden.
Bare Knausgård og Snåsamannen lager kø. Og kanskje hun med «Fifty Shades of Grey», men hun sitter nok midt på Oxford Street i London og signerer bøkene sine akkurat nå. Den ene damen bestemmer seg for en bok (hvor ble det av den andre?). Egeland griper etter spritpennen. Bok nummer elleve er solgt.
Kjemper mot kjendisene
Kampen om julesalget begynner i oktober. Da bestemmer bokhandlerne seg for hvilke bøker de vil anbefale og hvilke som skal ligge i høye stabler ved kassa. De beslutter hvilke forfattere de vil invitere til boksignering. De som selger lite, selger sjelden mye mer i desember, men de som selger bra, kan doble salget med en god markedsføring.
Julesalget står for omkring 25 prosent av årsomsetningen i bokhandel for mange norske forlag. Derfor sitter Unni Lindell, Erlend Loe, Jon Michelet, Per Petterson og Tom Egeland på Tanum i år, og kjemper om bokkjøpernes oppmerksomhet med Wenche Myhre, Kjetil Rekdal og Bent Stiansen. Disse ligger et hestehode foran fordi de er vaskeekte kjendiser og dessuten, i sistnevntes tilfelle, byr på smaksprøver.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ventetiden
Mens skjønnlitterære forfattere – de kan bare by på seg selv. På sitt blotte nærvær og eventuelle sjarm. Forfatteren Vetle Lid Larssen beskrev tennerskjærende i Bokprogrammet på NRK2 tidligere i høst hvordan det føltes å bli plassert innerst i en bokhandel i Førde, bak skolesekker og duftviskelær, og vente og vente på at noen kom til å komme.
Først etter en time kom det en dame bort og spurte om han ville sette navnetrekket sitt i Cappelens store soppbok. Larssen spurte om hun ikke heller ville kjøpe den boka han hadde skrevet. Nei, sa damen, hun hadde lest litt av ham, men syntes ikke det var noe særlig. Kunne han ikke bare skrive en hilsen til tante Margunn fra alle oss på Heia, som gleder oss til årets sopptur? Larssen innvendte at han ikke tilhørte dem på Heia. Damen gikk med på at han skrev «til tante Margunn, vi gleder oss til årets sopptur, hilsen Vetle Lid Larssen», mot at han la til et P.S.: «Kristian er kommet inn på jusstudiet!»
Forfattere på turné
Til daglig har forfattere et stille konsentrasjonsarbeid, med mindre sosial kontakt enn de fleste av oss. Men å skrive en bok er en stadig mindre del av en forfatters virke. I tillegg til boksigneringer forventes det at han eller hun reiser rundt og holder foredrag, deltar i bokbad, leser fra boka, blogger og tvitrer.
Sist helg la for eksempel Hans Olav Lahlum ut følgende på Facebook: «Mellomlandet uanmeldt i flyplassbokhandelen for å forhåndssignere bøker til julesalget. Sto der tre kvarter – noe som førte til at cirka ti forbipasserende kjøpte boken på stedet!? Så langt så hyggelig. Men ettertanken blir altså da at jeg kan få bedre timelønn ved å henge i bokhandelen på Gardermoen enn å skrive nye bøker her!?!»
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Han fikk 140 likes på den meldingen, og jeg la merke til at markedssjefen i forlaget hans var en av dem som vendte tommelen opp. Kanskje er norske lesere såpass barmhjertige at de blar opp fire hundre kroner når de ser en kjent forfatter, får en rask signatur og deretter passer sine egne saker. Jeg har en venninne som kjøpte Roger Moores selvbiografi i full fart fordi hun ikke holdt ut å se på en mann som en gang var James Bond sitte alene i en bokhandel og bli oversett av folk på jakt etter bøker om lavkarbodietten.
Venter på å bli paret
Men enkelte forventer mer. De vil gjerne diskutere boka med forfatteren. De vil at forfatteren skal forstå dem, at hun eller han skal høre på deres refleksjoner og livsproblemer, kort sagt at forfatteren skal opptre som samtaleterapeut. Den britiske forfatteren Howard Jacobson – han som fikk Bookerprisen for romanen «Finklerspørsmålet» i fjor – stusser over hvor ufølsomme og direkte uhøflige lesere kan være. Noen ganger, skriver han, er det som om de inviterer en forfatter til lesesirkelen sin bare for å fornærme ham.
Jacobson legger faktisk skylda på leserne for mange av problemene i bokbransjen. Dagens lesere, skriver han, utgjør en stor klubb med ensomme hjerter. De går rundt og venter på å bli paret med riktig forfatter, en som kan bevege dem gjennom en historie de kjenner seg igjen i.
Og dette er ankepunktet: Lesernes krav til varme karakterer og en lykkelig slutt. Kravet om å bli beveget. Selv vil Jacobson ikke beveges i det hele tatt. Han vil møte motstand og fremmedfølelse når han leser, og drømmer om en verden der bøker har klistrelapper på omslaget der det står: «Denne beveget meg ikke i det hele tatt».
Gode bøker
Leserne må tåle usympatiske karakterer, støtende utsagn og karakteristikker og at alt går skeis til slutt. I essayet «Books are bad for you» skriver Jacobson at det verste han hører, er at en bok er så god at du ikke kan legge den fra deg. «Gode bøker får deg til å skrike opp på side én, strekke deg etter en blyant på side to og bli så forbløffet på side tre at du må ta en pause. Ellers dreier det seg bare om tidtrøyte, ikke om lesning».
I sin nye roman, «Zoo time», skriver han om en forfatter uten lesere og en forlegger som tar livet av seg, fordi han ikke holder ut å gi ut romaner som må passe inn i Oprah Winfreys bokklubb, kan selges som 3 for 2 i pocket og aller helst har en vampyr som hovedkarakter. Romaner tilhører fortida, skriver Jacobson, «ikke fordi ingen kan skrive dem lenger, men fordi ingen kan lese dem».
Perfekte lesere
Nå kan det innvendes at Howard Jacobson opptrer litt som en sjømann som klager på været. Like lite som leserne har noe krav på at forfattere lever opp til forventningene deres, har forfatterne noen krav på perfekte lesere.
I Tanum bokhandel er det gått en halvtime, og Tom Egeland har drukket opp kaffen sin. Han har solgt et dusin bøker og signert en ekstra stabel, bøker som merkes med «signert eksemplar!» og stilles ut nær kassa. Nå gjør han seg klar til å ta trikken hjem. I morgen venter Strømmen storsenter.
Hege Duckert skriver en månedlig spalte for NRK Ytring. Tekstene står også på trykk i Dagbladet.
