Hopp til innhold
Kronikk

En vellykket depresjon?

Jeg er konserndirektøren som fortalte hele Norge at jeg var dypt deprimert. Så kom tvilen. Hva hadde jeg gjort?

Lars Erik Lund

I et kvart århundre har jeg fryktet at andre skal oppdage at jeg sliter psykisk, og at de vil behandle meg annerledes som følge av følelsene mine, skriver kronikkforfatteren.

Foto: HELGE TVEDTEN / NRK

Jeg var ukjent og usynlig. Plutselig stod jeg i sentrum av nyhetene som lederen som synes livet er meningsløst.

Hva tenker du på, Lars? Det er 24. august 2021.

Spørsmålet står øverst i vinduet når jeg åpner Facebook i nettleseren min. Jeg har bestemt meg. Jeg kopierer teksten jeg har skrevet og limer den inn i tekstfeltet. Leter frem et bilde av meg selv som jeg mener passer. Summer meg. Så klikker jeg publiser – der var det gjort!

Noe har skjedd etter at jeg var åpen.

Jeg hadde publisert de innerste tankene mine.

Jeg hadde beskrevet en hverdag med en konstant følelse av nedstemthet, meningsløshet og håpløshet. Jeg hadde fortalt om 25 år med utfordringer med egen psykisk helse for hele verden å lese.

Mine dypeste og helt private følelser – redigert og forfinet til en tekst jeg tenkte tålte dagens lys. Bekymret for at ingen orket å lese hele teksten hadde jeg publisert tankene mine på alle sosiale plattformer jeg kjente til: Facebook, Instagram og LinkedIn – til og med på arbeidsplassen min Veidekkes egne sosiale plattform.

Så begynner tvilen å komme – snikende. Hva har jeg gjort?

Men før jeg rekker å tvile på om det jeg hadde gjort var riktig, begynner det å plinge. Igjen og igjen plinger det i telefonen og på PC-en på kontoret. Små signaler som for å fortelle at noen har lest teksten min og reagert på den.

Når jeg ser meg selv i speilet er det ofte med en forakt for hvem jeg er.

Frykten jeg hadde for at ingen orket å lese den lange teksten var ubegrunnet – mange har lest og mange har kommentert. Så begynner media å ta kontakt: Agenda, VG, NRK, TV 2 og DN vil snakke med meg.

Jeg, en ukjent og usynlig konserndirektør, står plutselig i sentrum av nyhetene.

Snart skal bekymringen om at ingen kom til å lese teksten bli til en annen bekymring. Vil noen i fremtiden se på meg som noe annet enn ansiktet på sviktende psykisk helse?

LES OGSÅ: Konserndirektør stod fram om depresjon

I intervju etter intervju blir jeg fremstilt som en suksessfull konserndirektør, med en mental lidelse. Jeg blir selve bildet på en vellykket depresjon. Jeg får hundrevis av meldinger fra folk jeg ikke kjenner som mener jeg er modig, som mener at jeg er et forbilde, ja til og med en rollemodell.

Når jeg har øyeblikk av lykke, begynner jeg å lete etter hva som er feil eller kan gå galt.

Oppmerksomheten er berusende og selvtilliten øker i takt med antall likes, delinger og kommentarer, og i et kort øyeblikk føler jeg meg glad og uovervinnelig. Men som vanlig, når jeg har øyeblikk av lykke, begynner jeg å lete etter hva som er feil eller kan gå galt og som kan ødelegge følelsen av lykke.

Jeg blir igjen minnet på at selvtillit er ferskvare.

Selvtillit må fores med et eller annet hele tiden – men selvbildet og selvfølelsen rikker seg ikke, til tross for all oppmerksomheten.

For slik føler jeg det; selvfølelsen eller egenverdet, den iboende følelsen som forteller deg om du er verd noe, den oppleves helt fraværende hos meg.

Vil noen i fremtiden se på meg som noe annet enn ansiktet på sviktende psykisk helse?

Når jeg ser meg selv i speilet er det ofte med en forakt for hvem jeg er eller hvem jeg har blitt. Jeg ser ikke noe av verdi, og jeg forventer ikke at andre gjør det. Jeg tenker det er på samme måte som de som sliter med spiseforstyrrelser; de oppfatter seg selv som overvektige, selv om de for andre fremstår som undervektige.

I et kvart århundre har jeg fryktet at andre skal oppdage at jeg sliter psykisk, og at de vil behandle meg annerledes som følge av følelsene mine. Den lammende frykten for at jeg skulle bli merket, vedtok etter at jeg hadde publisert.

Men noe har skjedd etter at jeg var åpen.

Åpenheten har ikke resultert i at folk går på strømpelesten rundt meg, det har bidratt til at jeg hver eneste morgen blir møtt med et vennlig smil og en god morgen allerede i resepsjonen. Idet jeg entrer heisen for å komme meg til sjette etasje, hører jeg en kjent stemme runge over små kantinebord: «God morgen sjef! Har du det bra i dag?»

Oppmerksomheten er berusende og selvtilliten øker i takt med antall likes, delinger og kommentarer.

Kanskje er det dette som er den viktigste lærdommen etter at jeg var åpen. For det har skjedd noe på fire uker. De fine ordene, de blå tommelfingerikonene og heiaropene er fremdeles veldig fjernt fra slik jeg føler det hver eneste dag.

Sannheten er at depresjonen ikke er så annerledes etter at jeg offentliggjorde hvordan jeg hadde det; det er fremdeles vondt og det er fremdeles ensomt. Men noe er annerledes.

Jeg opplevde at jeg har gjort noe som er riktig – noe som gir mening også for andre enn meg selv.

Så lenge jeg kan huske har jeg bare vært opptatt av hvordan jeg selv skal få det bedre. Det har i det hele kun dreiet seg om min redsel, mine følelser og min depresjon. Jeg har brukt all min våkne tid på å lete etter hva som er feil og på å finne løsningen som skal fikse meg.

Så begynner tvilen å komme – snikende. Hva har jeg gjort?

Denne navlebeskuende mentale manngarden har ikke tatt hensyn til andre – jeg brydde meg ikke om hvordan min depresjon virket på andre – hverken på min familie, mine venner eller mine kollegaer. Det har føltes som om verden har sirklet rundt min depresjon.

Det å oppleve at mine erfaringer har hjulpet andre, har vært en vekker.

Åpenheten har på en måte gjort at jeg kobler meg på omverden. Jeg løser ikke problemet med å utelukkende fokusere mer på meg – men i måten jeg relaterer meg til omverden. Å bli en del av fellesskapet blir løsningen på det jeg har opplevd som et veldig privat problem.

Jeg er fremdeles bedrøvet, men nå våkner jeg i det minste med et formål, en intensjon om å finne ut hvordan jeg kan være rausere, og hva jeg kan gjøre for mine nærmeste, for mine kollegaer og for omverden.

Lars Erik Lund er vinner av Åpenhetsprisen 2021 i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. Hør ham i NRK P2 Ekko 7. oktober.