Kronikk

En vanlig mann gjør opprør

Jeg har alltid vært en lovlydig borger. Men så ble jeg forbanna.

Andreas Braathen Dalen

Jeg tror virkelig jeg kunne blitt en god far, men nå vet jeg ikke om jeg tør, skriver kronikkforfatteren. Her er han sammen med kjæresten Hanne-Mercedes Florø-Larsen.

Jeg er 36 år, har verdens herligste kjæreste og en fantastisk familie. Jeg har vært en lovlydig borger hele livet. Jeg har jobbet som lege i Oslo, i Nordland og i Forsvaret. Jeg har aldri havnet i klammeri med politiet, og alltid respektert politikerne.

Å delta i en demonstrasjon var langt utenfor min komfortsone, jeg ville følt meg dum og selvbevisst.

Jeg har aldri tenkt at det var noe for meg.

Jeg tror virkelig jeg kunne blitt en god far, men jeg nå vet jeg ikke om jeg tør.

Men denne uken har jeg stått tiltalt i Oslo tingrett for å ha demonstrert mot vår tids største politiske tildekningsskandale: Klimakrisen.

Jeg ble arrestert og satt i glattcelle etter at jeg demonstrerte 17. juni i år utenfor Klima- og miljødepartementet. Fordi jeg bestemte meg for å gjøre noe. Jeg nektet straffskyld og endte opp i retten.

Dette er mitt forsvar: Jeg er lei meg, fordi jeg bærer på en sterk sorg som gjennomsyrer alt jeg gjør. Jeg bærer på en sorg fordi vi i et uendelig jag etter profitt, utvinning og fremgang ødelegger og raserer naturen vår.

Å være i en demonstrasjon var langt utenfor min komfortsone, jeg følte meg dum og selvbevisst.

Enorme inngrep i – eller kall det heller overgrep mot – vår storslåtte natur neglisjeres for kortsiktig vinning. Hvordan kan for eksempel et utenlandsk selskap få bygge en vindmøllepark i noen av de siste urørte norske naturområdene? Det handler ikke om et grønt skifte, det handler om å tjene penger.

I frykt for å bli hetset av nettroll, tør jeg knapt å nevne at olje og gassutvinning også må stanse umiddelbart. Norge har alle forutsetninger for å være et foregangsland når det kommer til grønn energi, men tviholder i stedet på gammel tradisjon. Jeg må se at det snur. Så langt hører jeg bare tomme ord.

De neste 10 timene visste verken familien eller samboeren min hvor jeg var.

Alt trenger kanskje ikke å handle om penger hele tiden, kanskje vi nå skulle prøve å bevare litt til barna våre. Jeg tror virkelig jeg kunne blitt en god far, men nå vet jeg ikke om jeg tør.

Andreas Braathen Dalen

Jeg jobber som lege, har verdens herligste kjæreste og en fantastisk familie, skriver kronikkforfatteren. Her er han på tur med kjæresten Hanne-Mercedes Florø-Larsen.

Foto: Privat

Hvis vi fortsetter som nå, vil barna våre oppleve en helt annen hverdag enn den vi lever i. Det vil være en hverdag preget av uro og usikkerhet. Når temperaturen fortsetter å stige, vil klimaflyktninger, krig og sult ikke lenger være noe man bare ser på TV.

Bak i en stor politibil, uten sikkerhetsbelte, ble jeg kjørt gjennom Oslos gater til sentralarresten.

Det ble klarere og klarere for meg at jeg ikke lenger kunne late som alt var greit. De viktige beslutningene må tas på et politisk nivå, jeg måtte prøve å nå dem, de folkevalgte, på en eller annen måte.

Så jeg begynte med å sende e-poster. Jeg sendte til et flyselskap og spurte om de kunne sortere søppelet sitt, jeg spurte Tine meierier om de kunne kutte ned på plastemballasje. Jeg sendte til og med mail til Erna Solberg og Ola Elvestuen, men fikk ikke noe svar.

I takt med min økende frustrasjon økte behovet for å si fra. Hvordan kunne jeg gå på jobb og diskutere bompenger og middagsmat når havet stiger og skogene brenner? Det vokste frem et ønske om å handle.

Det var som å bli sittende rundt stuebordet selv om huset stod i fyr og flamme.

Å demonstrere har liksom aldri vært noe for meg, men så endte jeg opp i en gruppe som delte min frustrasjon og kjærlighet til naturen, Extinction Rebellion.

Vi er et utsnitt av den norske befolkningen; gartnere, studenter, lærere og leger. Vi er mannen og kvinnen i gata. Snart satt jeg utenfor Klima- og miljødepartementet, på en ikkevoldelig demonstrasjon med sang og appeller.

Extinction rebellion

Her pågripes klimaaktivister foran Klima- og miljødepartementet 17. juni i år. Kronikkforfatteren sitter ytterst i bildet, til venstre.

Foto: Terje Pedersen / Terje Pedersen

Vi ga beskjed til politiet på forhånd at vi planla å sitte der fra klokken 12 til 14. Det føltes godt å bruke den ytringsfriheten som vi heldigvis har i Norge.

Vi kom dit for å si fra til våre folkevalgte. Men i stedet for å lytte, fikk de oss arrestert.

Jeg husker det sank i meg, jeg ble sjokkert. Så ble jeg redd. Jeg ble båret vekk av tre politifolk, folk filmet, noen lo, jeg tror jeg aldri har følt meg så naken.

Pågripelse av klimaaktivister

En demonstrant bæres av politi bort fra klimaprotestene foran Klima- og miljødepartementet 17. juni i år. Kronikkforfatteren sitter inne i politibilen.

Foto: Terje Pedersen / Terje Pedersen

Bak i en stor politibil, uten sikkerhetsbelte, ble jeg kjørt gjennom Oslos gater til sentralarresten. Her ble jeg ble satt på glattcelle og der måtte jeg sitte de neste ti timene. Denne uken har jeg fått en bot på 13 000 kroner, og dette for å si fra om noe som er så uendelig viktig.

Jeg føler fremdeles at jeg ikke hadde noe annet valg. Jeg ville gjort det samme igjen og igjen og igjen. Jeg har følelsen av å være med på noe historisk viktig, og er stolt av det vi har fått til så langt.

Jeg greier likevel ikke å legge fra meg tanken om at hvis vi var flere, hva kunne vi da ha utrettet? Mennesker er vanedyr, vi er redde for forandring og vi vil helst ha gode nyheter.

Jeg er ikke noe annerledes, jeg har bare funnet en av mange måter å engasjere meg på. Jeg oppfordrer herved alle andre til å engasjere seg i klimasaken på sin måte.

Ingen måte er feil.

Med mindre man lar det forbigå i stillhet.