NRK Meny
Kronikk

En trosløs prests bekjennelse

De fleste sliter med troen fra tid til annen. Men jeg er prest. Da jeg mistet troen raste det hele sammen.

Kirke

Hva kan en troløs prest brukes til? spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto. Kirken på bildet har ingenting med saken å gjøre.

Foto: Severin Sadjina (CC BY-NC-ND 2.0)

April 2010:

Påsken var over. 1. påskedag hadde jeg holdt en glødende, trosforsvarende preken i kirken min. Jeg var inspirert av Edvard Hoems utfordring til prestene i bispedømmet til å forkynne ærlig om tro og teologi 1. påskedag. «Det holder ikke lengre å proklamere fra prekestolen at Jesus er stått opp som om det er en selvinnlysende sannhet», sa han.

Jeg tok oppgaven på alvor. Men da gudstjenesten var over følte jeg bare at det ikke var nok. Det ble for veikt. Svarene jeg kom med i prekenen svarte ikke på mine spørsmål.

Spørsmål som: Hvordan er det mulig å tro på noe som overskrider fornuft og vitenskap, som at Jesus er Gud og stod opp fra de døde? Hvem er Gud når Bibelen har så mange ulike gudsbilder? Hvorfor oppleves Gud så fraværende og ikke-eksisterende i mitt liv?

Utfordringen fra Dawkins

Noen dager senere var jeg på biblioteket. På hylla under skiltet «Anbefalt» stod det en bok der forsiden var et bilde av en gammel vegg med avtrykk av et kors som en gang hadde hengt på veggen. Boken het: «Gud – en vrangforestilling» av Richard Dawkins.

Hvorfor oppleves Gud så fraværende og ikke-eksisterende i mitt liv?

Asle Rossavik

Jeg hadde hørt om Dawkins – en brennende nyateist. Jeg tenkte: Her får jeg skikkelig utfordra troen min. Og det gjorde jeg.

Verden trenger ingen skaper, skriver Dawkins. I hvert fall ingen allmektig Gud som påvirker og styrer verden. Naturlig utvalg gjennom evolusjon er svaret på livets gåter og religion er bare et biprodukt av den prosessen.

Dawkins plukker også gudsbildene i Bibelen ifra hverandre. Særlig angriper han gudsbildet i Det gamle testamente: Den nidkjære krigerguden som vi blant annet møter i Josvas bok. En Gud som utsletter alt liv i syndefloden, som dreper alle førstefødte egyptiske barn. En Gud som utsletter Sodoma og Gomorra, som lover straff over sitt ulydige folk – en stamme-Gud, ikke alle folkeslags Gud.

Richard Dawkins

Møtet med tekstene til den britiske evolusjonsbiologen og nyateisten Richard Dawkins var en vekker for Rossavik.

Foto: Shane Pope (CC BY 2.0)

Men ikke nok med det, Jesus slipper heller ikke unna. Blant annet viser Dawkins at Jesu selvforståelse er en annen en det kirken tillegger ham. Jesus er en jøde blant jøder. Han forstår ikke seg selv som Gud, men som Messias. Han skilte klart mellom seg og Faderen. Han er også ekskluderende i og med at han krever tro på at det kun er gjennom han at man blir frelst.

Disse argumentene var ikke nye for meg, men de traff meg midt i min tvil. En tvil som nå stakk dypere enn fornuften. En tvil som kom av en opplevelse av at Gud ikke eksisterer eller har noen virkning i mitt liv. Dawkins appelerte til følelsene mine mer enn til fornuften. Derfor traff han så hardt.

Lettelsen å slippe Gud

Litt uti boka utfordrer Dawkins leseren til å kjenne etter hvordan det føles dersom det ikke fantes en Gud. Til min store overraskelse kjente jeg en sterk følelse av lettelse.

Det var en lettelse over å slippe taket i denne guden som jeg har mast på så lenge uten å få svar. En lettelse over å slippe å forsvare Gud og heller stille meg ved siden av dem som stiller spørsmål. Å slippe å prøve å få tro og fornuft til å gå opp i hodet mitt. Om å slippe å undertrykke min tvil og mitt opprør mot en gud som virker totalt ikke-eksisterende i verden.

Dawkins ber leseren kjenne etter hvordan en verden uten Gud føles. Til min store overraskelse kjente jeg en sterk følelse av lettelse.

Asle Rossavik

Det var da jeg skjønte at det var noe alvorlig galt.

Dette er hva jeg skrev i dagboken min om opplevelsen:

Jeg vet ikke på hvem jeg tror! – eller om jeg tror! Alt var så sikkert før. Så greit. Innkapsla i min boks, i min verden, der 2+2=4. Jo, jeg har sett på meg selv som nyansert, reflektert – sånn passe liberal etisk sett, men trygt planta i sentrum teologisk.

Så raknet det. Plutselig.

Livet etter troen

Jeg begynte å se meg om etter andre yrker. Hva kan en trosløs prest brukes til? Lærer, HR-stillinger, omskolering?

Jeg kom raskt fram til at det er deprimerende få aktuelle jobber der ute for prester som har mistet troen. Panikken gikk over i tristesse. Kunne jeg finne en måte å fungere som prest likevel? Hva slags prest er jeg da – en som kun ber i den tro at bønn er terapeutisk? En prest som ikke tror at Jesus er Gud, men i beste fall bare er et godt forbilde?

Hva kan en trosløs prest brukes til?

Asle Rossavik

Hele situasjonen var fastlåst, og depresjonen truet. Det som hjalp meg var at jeg i min hektiske leting etter svar også var åpen. Jeg var åpen overfor min arbeidsgiver, som satte meg i kontakt med en dyktig psykolog og en erfaren prest som jeg hadde samtaler med. Jeg var åpen med min fastlege, som ga meg sykemelding.

Jeg oppsøkte liberale og radikale prester i håp om å finne ut om det var mulig å være prest med en annerledes tro. Jeg ble ikke så mye klokere.

Grundtvig kirke

«Jeg går fortsatt til gudstjeneste. Det føles rart. Jeg opplever at kroppen min tror, selv om hodet ikke gjør det», skriver kronikkforfatteren. Kirken på bildet har ingenting med saken å gjøre.

Foto: Morten Wulff (CC BY-NC-SA 2.0)

Kroppen tror, hodet ikke

November 2010: Jeg går fortsatt til gudstjeneste. Det føles rart. Jeg opplever at kroppen min tror, selv om hodet ikke gjør det. Når jeg synger salmer, hører orgelet, ser på barna som deltar, går til nattverd – da kjenner jeg at jeg hører til selv om hodet ikke tror. Jeg unngår prekenen. En rasjonell utlegning av bibeltekster føles for fjernt.

Min mentor nevner begrepene lengsel, lydighet og hengivelse. Den religiøse lengselen handler om behovet for å hengi seg og overgi seg til noe som er større og som bærer. Og lydighet? Det har jeg vanskeligheter med. For jeg har vært så lydig. Jeg sa til mentoren min: «Jeg har gitt Gud sykt gode rammebetingelser og opplever at Gud ikke har brukt dem. Da føles Gud fjern, likegyldig eller ikke-eksisterende.»

Jeg opplever at kroppen min tror, selv om hodet ikke gjør det.

Asle Rossavik

Det låste seg helt for meg og månedene fløy. Og på en måte gav jeg opp, eller slapp tak i kampen for å løse min krise selv. Jeg var en uke på Modum bad og jeg dro på retreat i november 2011 til Lia gård. Det var kanskje der vendepunktet kom. Midt i det mørkeste mørket skjedde det noe som jeg ikke helt kan beskrive.

Stillhet og frihet

Det er kanskje litt trist å si det. Jeg skulle så gjerne ha løst mitt trosproblem rasjonelt. Men løsningen var ikke rasjonell. Løsningen var å gi slipp og gi seg hen.

Retreaten var en heltaus, fem dagers retreat med innføring i «kontemplativ bønn» («centering prayer»). Det er en form for heltaus bønn eller stille meditasjon. Tidligere hadde jeg møtt stille bønn med sterke forventinger om gudsnærvær. Nå forventet jeg ingenting.

I stillheten kjente jeg en sterk frihet. Frihet fra å føle eller tenke, bare være. Og Gud kom til meg.

Asle Rossavik

Men i dette ingenting hadde jeg ingen intensjon om at Gud skulle være til stede. Det var bare en stille hvile Man skulle tro at det ikke gjorde noen forskjell for meg, som på det punktet avviste en tradisjonell kristen forståelse av hvem Gud er,men i den stillheten kjente jeg en sterk frihet. Frihet fra å føle eller tenke, bare være. Og Gud kom til meg.

Når livet raser sammen

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg tror og vet at det er flere av meg som opplever en eksistensiell troskrise i løpet av livet. Den trenger ikke å være religiøs. Det kan være en krise der du opplever at det du har bygget livet ditt på ikke er sant lengre. Du mister fotfeste og faller ned i et mørke hvor du famler etter noe å holde fast i.

Jeg håper at du som leser dette som er i en slik krise kan finne gjenkjennelse og håp i det jeg skriver. Og jeg håper at du som ikke har opplevd dette, som føler deg trygg i din tro og de verdier du har, kan lese dette og vite at det ikke er noe som er sikkert. En vis mann har en gang sagt: Hvis noen sier til deg at de har funnet den hele og fulle sannhet, så ikke hør på ham.

Gud som var blitt så liten for meg, er nå grenseløst stor.

Asle Rossavik

Etter å ha vært gjennom denne «sjelens mørke natt» er jeg glad for at jeg har opplevd det. For min del var det uunngåelig. Det var en død hvor det som var falskt i min tro og i mitt gudsbilde måtte dø. Og fra graven stod jeg opp, med en ny tro og et endret gudsbilde som sprenger rammene for det jeg før har trodd, og som er sann for meg. Det er en tro som er mer dynamisk og levende, som åpner opp mer enn den setter grenser.

I dag arbeider jeg som prest, men noe er endret. Jeg er endret, og mitt gudsbilde er endret. Gud som var blitt så liten for meg, er nå grenseløst stor. En Gud som er universell – Gud for alle, i alt og i alle.

Jeg ber hver dag nå. På en ny måte. Og jeg kjenner i dypet – at Gud lever.