Jeg var det de i dag vil kalle et utagerende barn. Eller kanskje bare kreativ. Broderen og jeg var litt «Team Emil», lagde morsomme greier og fant på mye rart. Mekaniske julegaver varte sjelden over nyttår. Jeg måtte finne ut hvordan de virket. Elektromotorer ble demontert og montert i nye konstruksjoner. Vi hadde skole annenhver dag og det ble tid til å være barn. I dag ville jeg trolig blitt stappet full av ADHD-medisin, plassert i spesialklasse og endt opp som avhopper i en skole som for mange ikke funker.
Jeg tror jeg vet hva jeg snakker om. Jeg er firebarnsfar, bonusfar til én og oppvokst i en familie med fire søsken og foreldre som var rektorer på hver sin skole. Mitt eldste barn er trettiseks og det yngste er tolv. Med andre ord har jeg hatt et forhold til skole og utdanning hele livet – som barn av lærere, elev, student, far og foreleser på BI og lærer ved Universitetet i Oslo.
Skolegangen til egne barn har vært like variert som deres personlighet. De er forskjellige og har ulike behov. Fellesnevneren er at de i vekslende grad ikke har følt seg ivaretatt på skolen. Hun som er eldst mener at hennes skolegang egentlig begynte på videregående. Først da opplevde hun at skolen virkelig så, stimulerte og utviklet hennes egenskaper.
Gutten som nå er trettito, var som meg. Han hadde ikke tid til å gå på skolen – og vi som foreldre ble teppebombet med bekymringsmeldinger. Var han dum eller bare lat? Særlig matte var en utfordring. Der strakk han visstnok ikke til.
Problemet var at han var opptatt av andre ting enn skole. Som å klatre i trær, lage videoer og forske på lyd- og lysutstyr. Eller noen ganger av å løse skoleoppgaver på en helt alternativ måte. Som en torso i pappmasjé, med dorullkjerne i rumpa og sprayflaske med hårlakk for å demonstrere at tarmgass er brennbar.
Vi som foreldre burde kanskje vært bekymret. Men jeg støttet meg til min salige far «Rektor Nistads» filosofi. Han gjorde folk av flere tusen elever under mottoet: «Barneskolen skal gjøre elevene til dugendes mennesker som kan lese, skrive og regne. Resten kan de lære senere i livet». Etter gjentatte foreldresamtaler med lærere som stilte spørsmål ved mitt engasjement på skolen var hans melding klar: Husk at du er bra nok – la oss sjekke status når du er tretti!
Som foreldre var det krevende å høre en klassestyrer forklare hvor faglig udugelig sønnen vår var. Men det viste seg at den samme sønnen etter litt prøving og feiling, gjennom et forvirrende utdanningsløp med innslag av sjøfart, media og elektrofag endte opp med en mastergrad i informatikk med beste karakter. Han underviste ved universitetet under studiene og hadde tilbud om fast jobb lenge før studieslutt. Hans matematiske evner var visst ikke så dårlige likevel skulle det vise seg.
Nå er det tolvåringen som er utsatt for systemet. Skolen har blitt verre – mye verre. Nasjonale prøver og prestasjonsstress av proporsjoner ødelegger både for elever og lærere. Stakkars lærere som skal oppfylle all verdens læringsmål, testes, måles og veies.
Resultatet er en slitsom skolehverdag og absurde lekseplaner. Lekser er for mange barn urettferdighet satt i system. Lekser gjør at de som sliter bare sliter mer – og får skolen enda mer opp i halsen. Skolegleden og kanskje barndommen skades på rot. Foreldrene må steppe inn som hjelpelærere, motivator og pisk etter at både de og barna burde være ferdige med arbeidsdagen for lengst. Resultatet er traumatiske hverdager som er uforenlige med Ernas ønske om flere barn. Mange foreldre orker rett og slett ikke mer.
Heldigvis er tolvåringen en jente. Jeg synes synd på guttene i klassen hennes. Et par av dem er ekstremt oppegående, men umodne og til tider vanskelige. De blir som ville fugler i bur. Noen utagerer og vil slippe fri, andre blir innesluttet og passive.
Jeg ser tre alternativer for disse ressurssterke guttene: At de blir kriminelle, stoffmisbrukere – eller samfunnstopper og ledere. Kanskje en kombinasjon av dette. Deres største utfordring i livet er trolig å komme seg helskinnet igjennom skolegangen.
Av ulike årsaker har vi nå byttet skole for tolvåringen. Ikke fordi den offentlige skolen hun gikk på ikke gjorde jobben, snarere tvert om. Nå går hun på en tilnærmet heldagsskole nesten uten lekser. Fokus er på elvenes trygghet, utvikling og vekst – ikke på kortsiktig resultatoppnåelse og nasjonale prøver. Overgangen er enorm og skolelykken overveldende. Vi opplever et barn hvor skoleplikt er erstattet av skoleglede selv om skoleveien er både kronglete og lengre.
Når opplevde du sist at barnet kom hjem og fortalte at i dag hadde hun og en venninne hugget et tre? Eller at en tidligere leksetrett jentunge med et smil om munnen fører inn 48 vers av «Draumkvedet» i egen bok så vakkert at det er ubegripelig. Hun som skrev ganske slurvete for et halvår siden. Sammen med den nye klassen fremfører hun «Draumkvedet» for lett sjokkerte foreldre. Er det virkelig mulig å skape skoleglede av et diktverk fra middelalderen? Tydeligvis hvis fokus er på samhandling, kvalitet, fellesskap og elevenes evner og ulikhet.
Jeg mener skolesystemet må endres. At frafallet på videregående er stort er lett å skjønne. Presset, målingene og leksene har tatt overhånd. Det går utover barndom, kreativ utvikling, skoleglede – og familiefred.
Hvordan kan en nasjon som satser på innovasjon og nyskapning legge opp til et rigid skolesystem hvor individuelle forskjeller i liten grad utvikles og omgjøres til fremtidige resurser for det enkelte barn?
Nei – gi meg en leken heldagsskole uten lekser. Fokuser på ungenes barndom, særpreg og muligheter i stedet for nasjonale prøver. Skap dugendes mennesker som kan lese, regne og skrive.
Resten kan de lære senere i livet!
Alle personer som omtales i kronikken har gitt sitt samtykke til at den publiseres.
Mandag 4.februar legger regjeringen fram Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjeller i skolen
