De siste ukene har Isak Dreyer (26) tatt Norge med storm. Den hardbarka fiskeren har knust crossfit-utøvere, personlige trenere og idrettsfolk ned i støvlene i NRK-serien «Norges tøffeste».
Til tross for at Isak ikke engang visste hva treningsøvelsen burpee var for noe, har han vært totalt overlegen i så å si alle konkurranser. Eller for å si det med programleder Jørgine ‘Funkygine’ Massa Vasstrand – han har «pissa litt på alle som har stått på et treningssenter og pumpa jern».
Det er ingen tvil om at de andre deltakerne i konkurransen har vært bedre trent enn Isak, som etter eget utsagn bare er «en hobbytrimmer fra arbeiderklassen».
Fiskeren er vel nesten den eneste av gutta som ikke har sixpack eller eightpack på magen å vise fram på TV.
Når han likevel har vært så overlegen i «Norges tøffeste» skyldes det først og fremst det han har i hodet. «Isak er så smart, og jeg blir så irritert», sier en frustrert konkurrent i finaleprogrammet.
Fiskeren har kombinert en jernvilje utenom det vanlige med smartness og teknikk. Der de andre har brukt livene sine på tredemølle, har Isak bak seg både jobb på sjøen og seks år i byggebransjen.
Det er han som forstår at de 76 kilo tunge stokkene i finalen bør bæres på skuldrene, og ikke slepes langs bakken. Når deltakerne skal bygge en mur er det selvfølgelig snekkeren som er best på løfteteknikker.
Og i konkurranser der flere er på lag, lar de andre naturligvis fiskeren være kaptein og dirigere.
Etter seieren i «Norges tøffeste» kommer det hundrevis av frierbrev til Bodø, der Isak bor. Hvorfor har så mange latt seg bergta av en enkel gutt fra sjøen?
Jo, ganske enkelt fordi vi nesten aldri ser enkle gutter fra sjøen på TV lenger. Ikke snekkere heller, i grunnen. Eller helsefagarbeidere eller butikkansatte for den del.
Forskningsprosjektet «Klass på TV» i vårt naboland fant at arbeidsfolk bare tok opp fire prosent av tida på svenske TV-skjermer. Arbeidere i TV-ruta er med andre ord nesten like sjeldne fugler som Venstre-folk.
Det er ingen grunn til å tro at det stiller seg annerledes i Norge. Nyhetsdekningen domineres av høyt lønna og høyt utdanna folk. Og hvor ofte sitter det egentlig folk med fagbrev eller ufaglærte i stolen hos «Lindmo»?
Unntaket har så langt vært realityserier som «Norges tøffeste». Men selv i realitysjangeren har profesjonelle kjendiser i økende grad overtatt for vanlige mennesker (her har jeg selv vært en del av problemet).
Dersom arbeiderklassen først er på TV er det gjerne i kraft av alt annet enn jobben sin.
Det unike med Isak Dreyer er ikke bare at han er fisker, men at NRK lar han få lov til å være fisker og bruke alt det han har lært som fisker på TV i beste sendetid.
Når en gruppe ikke slipper til på skjermen, sier det noe om gruppas status. Den praktiske intelligensen Isak har briljert med på «Norges tøffeste» er for eksempel ikke verdt særlig mye i det norske skolesystemet.
Tvert imot har skolen vektlagt teoretisk intelligens som den avgjørende. Isaks smartness blir nesten ikke premiert med karakterer i det hele tatt før man har begynt på et yrkesfagsløp i nær voksen alder.
Da er motivasjonen i bånn for mange allerede.
Når man leser aviser og ser TV kan man få inntrykk av at arbeiderklassen ikke finnes, og at alle i Norge jobber med noe innen media. Men realiteten er at skravleklassen er liten og arbeiderklassen er stor.
Det finnes mange flere hobbytrimmere som Isak enn det finnes profesjonelle personlige trenere. Og som vi har sett denne våren kan de godt være mye tøffere også.
Derfor trenger vi flere working class heroes på norske skjermer.
Se også:
