NRK Meny
Kommentar

En sjef som trenger et "Lykke til!"

Karin Hindsbo har en tøff jobb foran seg som ny direktør ved Nasjonalmuseet.

Karin Hindsbo blir ny direktør ved Nasjonalmuseet

Karin Hindsbo blir ny direktør ved Nasjonalmuseet. I henne har først Sørlandske Kunstmuseum og deretter Kunstmuseene i Bergen – KODE, hatt en tydelig og ambisiøs sjef, skriver Agnes Moxnes som har tro på Hindsbos styrke.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

I dag ble Karin Hindsbo (42) ansatt som ny direktør ved Nasjonalmuseet. Det er all grunn til å ønske henne lykke til. Hun kommer til et stort hus, men et hus med svært krevende og mektige venner som ikke alltid vil sine sjefer vel.

Så det vil kreve sin kvinne fullt ut, å lykkes. Å ikke bli en av museets sjefer som mer eller mindre mot egen vilje, har måttet ta sin hatt og gå. Som museets nåværende sjef, Audun Eckhoff.

Skyggen

I dag fikk også han beskjed om at hans tid er over. Men han har stått i åtte år, og han har gjort en god jobb. Han har sikret et politisk flertall på Stortinget for vedtaket om å bygge et nytt Nasjonalmuseum. Han har roet gemyttene på museet, etter at tre meget selvstendige museer ble slått sammen til ett – i 2003. Han kan vise til flere store kunstneriske suksesser, og i fjor satte museet hans publikumsrekord.

Han har også hatt sitt å slite med. En av de tingene som har irritert flest, er at han har vært så usynlig i det offentlige rom. De ansatte kalte ham en stund bare «Skyggen».

Jeg tror Nasjonalmuseets ansatte kommer til å ta godt imot Karin Hindsbo. Det fortjener hun. Hun er en leder som liker å være synlig. Som mer enn gjerne skriver godt og meningsfullt om kunst i avisene i en tid med Brexit og Trump.

For det er sterke og sta folk som mener mye om Nasjonalgalleriet, og det er folk som er vant til å bli hørt.

Selvstendig og tydelig

Hun har en tøff jobb foran seg. Det skal flyttes bortimot en halv million gjenstander fra gamle magasiner til nye. Det skal planlegges nyskapende utstillinger. Karin Hindsbo må rett og slett bli en handelsreisende for et museum som ikke kan levere varene før om tre år, når museet endelig åpner.

Hun må holde Statsbygg i øra. Nesten hver eneste lille etappe i en av landets største og mest krevende byggeprosesser, skal forstås og følges opp. Også må hun vite hva hun vil med det gamle Nasjonalgalleriet. Der må hun tørre å være selvstendig og tydelig, uavhengig av hva politikere og synsere tenker og mener.

Hun er en leder som liker å være synlig

Det er på Nasjonalgalleriet Munchs absolutt flotteste bilder henger. Der er Tidemann og Gude, Christian Krohg og Harald Solberg. Der er Langaard-samlingen. Og akkurat der står de latente konfliktene i kø. Nasjonalgalleriets mangfoldige gjeng av støttespillere og venner vil gjerne bestemme hvilke farger som skal males på veggene, hvor bilder skal henge og hvilke bilder som skal henge hvor.

De støttet Audun Eckhoffs kandidatur da han ble ansatt, men vendte seg mot ham ettersom han viste seg å ha egne meninger og strategier. De har til tider spilt et nokså skittent spill for å sette en stopper for Eckhoffs planer med det nye museet, som for eksempel i spørsmålet om å disponere deler av Stein Erik Hagens kunstsamling. Det som så ut som en suksess for Eckhoff, endte som et nederlag.

Også må hun vite hva hun vil med det gamle Nasjonalgalleriet.

Fine adresser, dårlig oppdragelse

Og det er her Karin Hindsbos lederegenskaper virkelig blir satt på prøve. For det er sterke og sta folk som mener mye om Nasjonalgalleriet, og det er folk som er vant til å bli hørt. En fremstående kulturpolitiker beskrev dem engang på følgende måte: «Det er folk med fine adresser og dårlig oppdragelse!»

Jeg har stor tro på Karin Hindsbos styrke. Hovedgrunnen til at hun i dag ble sjef for Norges definitivt største kunstmuseum, er først og fremst at hun har våget å stikke nesa si frem. Funnet det meningsfullt å stå i den offentlig debatten. En av de debattene er spørsmålet om Nasjonalgalleriet også i fremtiden skal være Nasjonalmuseets ansvar, eller ikke.

Så langt har ikke en eneste kulturminister våget å si hva hun eller han mener om den avgjørelsen. Men en direktør for et nasjonalmuseum har frihet til å mene det hun synes er best for det nasjonale kunstlivet.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter