NRK Meny
Kommentar

En legende er borte

Da Ian «Lemmy» Kilmister ble bisatt i natt føltes det som om det var selve rock'n'rollen som ble begravet.

PEOPLE-LEMMY/ Kilmister of Motorhead performs on the Pyramid stage during the Glastonbury Festival at Worthy Farm in Somerset in this file photo

Lemmy Kilmister og Motorhead på Glastonbury-festivalen i juni i år. Lemmy var et symbol på rock'n'roll i sin uironiske og farlige form. Fra en tid der det å være outsider var et tegn på ære, skriver Knut Schreiner.

Foto: DYLAN MARTINEZ / Reuters

I det det begynner å bli over seksti år siden gjennombruddet for rock'n'roll-musikken, er det ikke uvanlig at musikalske legender faller i fra.

Men det er sjelden man ser samme grad av hyllest, kjærlighetserklæringer og minnemarkeringer som etter at nyheten om Lemmy Kilmisters bortgang kom i romjulen.

Lemmy var vokalisten, bassisten og frontfiguren i det beryktede, britiske bandet Motorhead - kjent for sin hedonisiske og opprørske livsform, og buldrende og fæle form for rock.

Markeres verden over

Den kjente musikkjournalisten Andres Lokko skrev i Svenska Dagbladet at folk burde møte opp utenfor den britiske ambassaden, mens det ble avfyrt kanonskudd til ære for Lemmy.

Dette er nærmere virkeligheten enn man skulle tro: Utover vinteren og våren, hver dag på på slaget seks, vil klokkene i Oslo Rådhus spille et stykke av Motorheads musikk.

Og da Lemmy ble bisatt i Los Angeles igår, kom mennesker over hele verden sammen for å følge seremonien på en livestrøm på YouTube.

Hans bortgang har tydeligvis berørt noen felles, sosiale følelsesstrenger.

Men hvorfor så sterk reaksjon?

Da han ble bisatt i går føltes det som at det var selve rock'n'rollen som ble begravet.

Knut Schreiner

Da Motorhead spilte i Oslo i høst, skrev avisene at Lemmy åpenbart hadde problemer med å gjennomføre konserten. Likevel ble den belønnet med stående trampeklapp fra 6000 mennesker i Oslo Spektrum.

Overlevde nesten alt

I selvbiografien "White line fever" fra 2002 skriver Lemmy at en lege advarte ham mot å friske opp sin amfetaminfylt kropp med en blodoverføring, ettersom rent blod ville komme til å drepe ham. Han skrev "Det som er normalt for meg, er dødelig for andre mennesker. Og det som er dødelig for andre mennesker er normalt for meg". At han i det hele tatt var i live, var lenge en sensasjon.

Reaksjonen handler nok mye om at Lemmy var en av de få autentiske rockestjernene som var igjen. Spørsmålet er ikke bare hvem vi tok avskjed med igår, men hva vi tok avskjed med.

At han i det hele tatt var i live, var lenge en sensasjon.

Knut Schreiner

Lemmy var først og fremst et ikon, et symbol på rock'n'roll i sin uironiske og farlige form. Han var personifiseringen av en gi faen-holdning, fra en tid der det å være outsider var et tegn på ære.

Han vei i livet var nettopp veien, eller turneen, som på engelsk oversettes med ordet road. Målet var å reise ut på sitt eget personlige eventyr i risikosonen. Han var rock'n'roll-versjonen av mytiske populærkulturelle skikkelser som cowboyen, privatdetektiven og gangsteren.

"I don't care" ville Lemmy ha sagt. Men i dag er det å bry seg det alle gjør: Om kropp, karriere, utseende, økonomi, helse, om ting vil lønne seg.

Frihetssymbolet

Lemmy ble et symbol på frihet fra alt dette maset. Se bare på de to digre vortene på kinnet hans, som han aldri fjernet, selv da han hadde penger til det og legevitenskapen kunne fikset det på null komma niks.

Lemmy uttrykte en dyp og gammel tro på kraften i rock'n'roll. Hele Motorhead-universet er fylt av krigsestetikk og militære klær og gjenstander - for det var slikt han tydeligvis så seg selv, som en kriger.

Da han ble bisatt i går føltes det som at det var selve rock'n'rollen som ble begravet. Det er leit, men samtidig - nå er vi i det 21.århundret.

En dag kommer Facebooks grunnlegger Mark Zuckerberg gå bort. Vil vi føle det samme om ham som vil følte om Lemmy?

Jeg tror at for veldig mange, så er Lemmy eller Keith Richards, karakterer som vanlige mennesker kan leve ut sine fantasier gjennom - fantasien om å leve som man vil, uten tanke på morgendagen.

Og det er kanskje det som føles så sterkt akkurat nå, at det hele er nettopp kun dét - en fantasi.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.