Hugo Rafael Chávez Frías, eller Huguito, som bestemoren i den fattige fødelandsbyen Sabaneta pleide å kalle den lille gutten, er død. Han etterlater seg et enormt tomrom. I hjertene til de millioner av fattige venezuelanere som i dette øyeblikk tar til gatene i Venezuela for å hylle ham. Og i global politikk, der Chávez har tilkjempet seg en plass blant verdens viktigste ledere det siste tiåret.
LES OGSÅ: Landesorgen Chávez
Lang og smertefull historie bak
Sorgen over Chávez er mest intens hos hans egne nærmeste, folket i Venezuelas slumforsteder og fattige landsbyer. Men det er ingen overdrivelse å si at elven av tårer strømmer gjennom hele Latin-Amerika. Millioner av ekskluderte venezuelanere og latinamerikanere har latt seg bevege av Chávez temperamentsfulle forsvar for dem som ingen president eller maktpersoner noensinne har brydd seg om.
For de som har sett Chávez ansikt til ansikt, møtt blikket, følt håndtrykket eller kraften i en klem fra den robuste skikkelsen, er opplevelsen vanskelig å glemme. Det er lett for utenforstående å avskrive scenene som nå utspiller seg i Venezuela og Latin-Amerika som resultat av Chávez´ karisma og lettlurte eller lettkjøpte fattige. Men det ligger en lang og smertefull historie bak, hyllesten og persondyrkelsen av fenomenet Chávez som ved sin fysiske død nå går over fra leder til latinamerikansk legende.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Amerikansk imperialisme
Egentlig går fortellingen tilbake til kolonitiden, men la oss begynne med den kalde krigen. Mens kommunistlederne i Kreml holdt resten av Øst-Europa i sin jernhånd, var det brutale, men markedsliberale, militærdiktatorer som styrte store deler av Latin-Amerika. På samme måte som Sovjet-tro tanks rullet inn i Praha, da tsjekkerne krevde frihet i 1968, var det CIA-støttede militære som bombet presidentpalasset i Chile og innsatte militærdiktator Pinochet i 1973, da «ulydige» chilenere hadde stemt inn en president som ville omfordele rikdommen der.
Der herskerne i Kreml brukte USA-imperialismen som påskudd for å undertrykke opposisjon i sin bakgård, begrunnet USA sine blodige intervensjoner mot sosialdemokratiske og sosialistiske bevegelser i Nicaragua, El Salvador, Guatemala, Cuba, den Dominikanske Republikk, Chile, og så videre, med faren for «sovjeterne».
I 1962 reiste en kommisjon fra USAs militære til Colombia og instruerte i et hemmeligstemplet skriv vertslandets regjering til «å utføre paramilitær-, sabotasje- og/eller terroristaksjoner mot kjente kommunister». Noe de lovte USAs støtte til å gjennomføre. Fra 1960 til 1991 drepte, torturerte og bortførte de USA-lojale, markedsliberale regimene i Latin-Amerika faktisk flere mennesker enn de øst-europeiske kommunistdiktaturene.
Nyliberalismens «Himmelske freds plass»
Vi skrev den 27. februar 1989 da nyliberalismen fikk sin «Himmelske freds plass» i Venezuelas hovedstad Caracas, under opprøret kjent som «el Caracazo» («slaget i Caracas»). Samme år hadde folket stemt på president Carlos Andrés Pérez, som gjorde kampanje på å skjelle ut Det internasjonale pengefondet (IMF). Han lovet mer til de fattige, og stopp i privatisering og nedskjæringer. Men Pérez snudde tvert og tvang gjennom en IMF-pakke med oppsigelser, velferdskutt og prishopp på basisvarer. Fattigfolket, som allerede levde på sultegrensen, inntok Caracas og protesterte i hundretusentall.
Pérez sendte ut hæren med skarpladde geværer og massakrerte for fote. Regjeringen telte bare til 250 lik. Resten ble dumpet i en massegrav kjent som «la peste», «stanken», for den kraftige liklukten som la seg over Caracas i lang tid etterpå. Venezuelanske menneskerettighetsorganisasjoner hevder at rundt 3.000 mennesker ble drept.
I tiåret som kom var Venezuela nær ved å nå like store sosiale forskjeller som Sør-Afrika under apartheid. Det sosiale og økonomiske apartheidsystemet, som dømte etterkommerne av kolonialismens ofre til fortsatt lidelse og fornedring ble bare verre. Mens Venezuelas elite beholdt plassen som verdens største importør av skotsk årgangswhisky, var det bare salget av hundemat – store sekker med fornedring folk helst bar hjem etter mørkets frembrudd – som økte i slummen.
LES OGSÅ: Chávez gjennom blå briller
Folkehelten Chávez
Men massakren i Caracas, /el caracazo/, skulle likevel få et enormt etterspill, som vi fortsatt ikke har sett slutten på. Hugo Chávez og en gruppe unge offiserer med fattig bakgrunn, som hadde nektet å delta i massakren mot sitt eget folk i 1989, gikk tre år senere til motangrep på det brutale Pérez-regimet.
Kuppforsøket mislyktes, men Chávez ble folkehelt, og i 1998 fikk han makten, denne gang med fredelige midler. Da jeg først ankom Venezuela i 2002, var forhåpningene til Chávez store blant de fattige, men resultatene fortsatt magre. Ingen, langt mindre jeg, kunne forestille seg at Chávez´ reformer skulle bidra til å halvere fattigdom og barnedødelighet, kutte ekstrem fattigdom med 70 prosent og redusere sult og sosial ulikhet til et historisk bunnivå, slik FN-statistikken bekrefter.
Da kreftdøden innhentet Chávez, etter 14 år ved makten, var fortsatt løftene om å eliminere korrupsjon og kriminalitetet uinnfridd. Økonomien, som har gått på olje i snart 100 år, er fortsatt ensidig avhengig av det sorte gullet, og inflasjonen høy, selv om den er redusert til halvparten av hva den var på 1990-tallet.
Men i de 14 årene Chávez satt ved makten, var det ingen som kunne ta fra det fattige folkeflertallet vissheten om at det for første gang satt en mann i presidentpalasset Miraflores, som var villig til å konfrontere de mektigste for å sørge for at alle skal ha tilgang på mat, gratis utdanning, helsestell og et liv i verdighet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kupptrusselen skremmer ikke lenger
I Latin-Amerika fikk Chávez sin heltestatus ved å bli den første valgte venstresidepresidenten som overlevde et USA-støttet militærkupp den 11. april 2002. Kanskje ble ikke den latinamerikanske kuppforbannelsen hevet fullstendig med Chávez´ spektakulære tilbakekomst etter to døgn i fangenskap den 13. april det året. Etter den har hele fem av Chávez´ allierte regjeringer blitt utsatt for voldelige kupp og kuppforsøk.
Det nye er imidlertid at bare halvparten har lyktes, og at kupptrusselen ikke lenger skremmer latinamerikanske regjeringer fra å gjennomføre omfordelingsreformene elitene aldri har tolerert. Resultatet er ifølge FN-organet Cepal, en historisk reduksjon i fattigdom og ulikhet på hele kontinentet det siste tiåret. Mange av de latinamerikanerne som nå sørger over tapet av Chávez, frykter at den sterkeste bufferen mot de ultrakonservative elitene, som aldri har godtatt selv de mildeste reformer, nå er borte og at det som er oppnådd over hele kontinentet kan gå tapt igjen.
Tiden vil vise hva som står igjen av Chávez´ prosjekt for revolusjon gjennom valgurnene, nå som den dominerende hovedpersonen er borte. Kanskje kan den utpekte arvtakeren Nicolas Maduro vinne neste valg og holde reformprosessen i live. Kanskje kan Chávez´ bortgang sammen med et intensivert engasjement fra USA vippe balansen i høyreopposisjonens favør. Men som det heter i Venezuela, «ingen kan ta fra deg det du har danset». Minnet om /el comandante/ Chávez og de 14 årene der Venezuelas fattige for første gang ble satt i høysetet i landets politikk vil leve i mange generasjoner.
