Den kom i går, utredningen man skulle tro Christian Tybring-Gjedde bare har gått og ventet på. Den tar nemlig for seg hvordan Norge skal forholde seg til det grenseløse samfunnet. Utredningen «Hindre for digital verdiskapning» feller ingen dommer av typen «norsk kultur vannes ut», eller «norsk kultur trues». Men det kunne stått det. For dette handler nemlig om de kulturuttrykkene absolutt samtlige nordmenn forholder seg til – om de vil eller ei.
Vi snakker om film, om litteratur og musikk. Om TV og video og telefoni, design, form og selvsagt om språk. Alt formidlet rett inn stua vår via digitale signaler, til TV-en, stereoanleggene, lesebrettene, PC-ene og telefonene.
Utenlandske medieeiere
Derfor burde dette interessere alle dem som engster seg for norsk kulturs ve og vel, ikke minst fordi storprodusentene av kultur, de som eier de store digitale bok-, musikk- og filmdistribusjonsselskapene, avis- og forlagshusene, TV-, filmselskapene og teknologibedriftene nesten utelukkende kontrolleres av helt andre eiere enn de norske.
Det går for eksempel an å ta for seg året 2012. For mitt vedkommende sluttet året med at jeg, for første gang på mange år, ikke kjøpte en eneste DVD i julegave til nevøer og nieser, til døtre og venner. Jeg fikk ikke en eneste DVD i gave heller. Kanskje fordi videobutikken på hjørnet ble erstattet med en eiendomsformidler tidligere på året?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Nye inntektskilder
En kort, men du verden så hektisk periode er over. I 1997 ble det solgt 2000 DVD-spillere i Norge, i 2004 617.000 (!) og i fjor var tallet igjen langt under 200.000 spillere. Nå selges DVD-spillere for en slikk og ingenting, butikkene kaster filmene etter deg, og norsk film og kino som nøt godt av avgifter fra DVD-salget må finne andre inntektskilder.
Og hva jeg gjorde? Jo, jeg gjorde som de fleste andre også har gjort eller kommer til å gjøre – jeg kjøpe tilgang til filmsamlingene som tilbys fra amerikanske Apple og Netflix. Visst er tilbudet litt nedstøvet, men enkelt, billig og fint å ha en gråkald ettermiddag i jula. Og tilbudet kommer garantert til å bli bedre og bedre.
LES OGSÅ: Riksmål gjev ikkje mangfald
Tidstypiske eiere
Det er TV som gjelder. TV og en kabel som tar imot digitale signaler fra hele den store verden. Derfor ble året 2012 innledet med at danske Egmont sikret seg 100 prosent av aksjene i TV2. Den 9. januar 2012 ble norske TV2 til «norske» TV2. Egmont er tidstypiske eiere. De har eierinteresser i 30 ulike land. De produserer og distribuerer film og TV, telefoni og nyheter. De er storeiere også på forlagssiden i Norge, eier Hjemmet Mortensen og er medeiere i Nettavisen.
Året 2012 ble avsluttet med et annet oppkjøp. TVNorge ble amerikansk! Den 14. desember juleshoppet Discovery Communications TVNorge. Med i handlebagen var også Radio Norge og TV-kanalene FEM, VOX og MAX. Helnorske TVNorge startet sendingene i 1988, ni år senere var 49.33 prosent av aksjene innom TV2, før de ble solgt videre til luxembourgske SBS Broadcasting i 2004, som igjen ble kjøpt opp av tyske ProSiebenSat i 2007. Det siste eierskapet varte altså i fem år. 9,5 milliarder kroner var prisen Discovery måtte ut med.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Og bare for å ha sagt det; TV3 eies fortsatt av svenske Modern Times Group og sender sine programmer til Norden og de baltiske landene fra London, mens NRK er igjen alene som nasjonalt eid selskap.
Norske forlag?
Første juledag fant jeg ut at jeg ville lese «Jane Eyre». Den fantes ikke som e-bok på norsk. To minutter senere fikk jeg den, gratis, fra Amazon. På engelsk, og selvsagt med tilhørende ordbok. Jeg vet at Amazon gjør alt de kan for å slippe å betale skatt, slippe å betale skikkelige royalties til forfatterne, men likevel klarer jeg ikke å la være å fryde meg over pris og tilbud.
Norges nest største forlag, CappelenDamm, eies av henholdsvis svenske Bonnier og danske Egmont. Tilsynelatende stødige og gode eiere, men det finnes mediehus der ute i verden som helt sikkert også snuser på både dette forlaget og andre norske forlag. I oktober ble tyskeide Random House og britiske Penguin slått sammen til ett forlag. Hensikten; å ta tilbake markedsmakt fra suksessbedriften Amazon.
Uunngåelig global utvikling
Christian Tybring-Gjedde vil gjerne ha oss til å tro at han er svært urolig for norsk kultur. Men er han virkelig det? Hvis han mener at vår kultur er utsatt, hvorfor
bekymrer ikke medieutviklingen ham? Er det så enkelt at han er rolig så lenge oppkjøpere er vestlige? Vil han tenke annerledes hvis russere, kinesere og indere meldte seg som kjøpere av kinoen i Oslo og Bergen, av TV2, Schibsted, Amedia og Gyldendal Norsk Forlag? For det er all grunn til å følge godt med.
LES OGSÅ: Ensomme hjerters klubb
Store selskaper slår seg sammen fordi de har noe å vinne ved å tenke og handle likt, uavhengig av nasjonale landegrense. Samtidig er en TV-kanal som TVNorge et utrolig godt eksempel på at nordmenn vil ha gode program om sin egen virkelighet og på sitt eget språk. I utredningen «Hindre for digital verdiskaping» er heller ikke uroen så stor. Sikkert fordi de ser at dette er en uunngåelig global utvikling, som også bærer i seg svært mange goder for oss forbrukere.
På folkemuseet
Så er det dyktige politikeres rolle å legge forholdene til rette slik at vi kan møte utviklingen på best mulig måte. Man må stille spørsmål ved gammeldagse støtteordninger, gi gode rom til kunnskap og oppfinnsomme folk. Man må ikke være redd, men forstå hva som skjer, og være på offensiven.
I 1984 kom tyske Hans Magnus Enzensbergers essaysamling «Norsk Utakt». Om nordmenn konkluderte han med det som etter hvert er blitt en klassisk formulering: Nordmennene «er heimfødinger og kosmopolitter på en gang. Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig fremtidslaboratorium».
Det gjelder nok fortsatt, og jeg har en sterk følelse av at det er folkemuseet som er Christian Tybring-Gjeddes favoritt.
