Kommentar

En fredspris som sparker oppover

De to journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov kjemper både mot trusler fra egne myndigheter og mot internasjonale teknologigiganter. Kanskje kunne det også vært et tredje navn på lista.

FILE- In this Oct. 7, 2009, file photo, a woman places flowers before a portrait of slain Russian journalist Anna Politkovskaya, in Moscow. Politkovskaya, who won international acclaim for her reporting on the human rights abuses in the Russian republic of Chechnya was shot dead in the elevator of her Moscow apartment building. (AP Photo/Pavel Golovkin, File)

BLOMSTER: En kvinne legger ned blomster foran bildet av den drepte russiske journalisten Anna Politkovskaja i 2009. Hun er en av de drepte journalistene som jobbet for avisen Novaja Gazeta hvor Nobelprisvinner Dmitrij Muratov er redaktør.

Foto: Pavel Golovkin / AP

Tenk deg at du bor i en halvstor russisk by, langt unna Moskva. Lønnen din kommer kanskje hver måned, kanskje ikke.

Du står foran døra til byens mektigste mann. Du vet at selskapet han er direktør for har drevet med korrupsjon, du vet at virksomheten hans har forurenset elva som renner gjennom byen.

Du vet hva de gjør mot mennesker som sier dem imot. Knærne skjelver, men du banker likevel på for å konfrontere ham på vegne av den lokale avisa du jobber for.

Det er et tenkt eksempel, men ikke helt usannsynlig.

Andre land kunne vært nevnt, andre situasjoner også, men essensen er den samme:

Journalistikkens vesen er å konfrontere makten på vegne av resten av samfunnet, på vegne av et moralsk ideal om ærlighet og åpenhet.

For meg er det dette motet som i år æres med Nobels fredspris.

Det er pågangsmotet journalister uten sikkerhetsnett viser hver eneste dag, for å vise verden virkeligheten slik den er, uten omsvøp, uten kompromisser.

Det er ubehagelig for dem som står i det, det kan være plagsomt for alle som må forholde seg til det, men samfunnet som skapes hvis ingen tar på seg den rollen, er ikke et godt samfunn å leve i for flertallet av befolkningen.

For en hel generasjon journalister i Russland er Dmitrij Muratov og avisa Novaja Gazeta et symbol på at dette går an.

Det går an å stå i stormen fordi du tror på journalistikkens idealer, og det i et stadig mer autoritært land der kritikere raskt blir stemplet som noen som løper utlendingers ærend. Veien derfra til å være forræder er ikke lang. Seks journalister som jobbet for avisa, er blitt drept.

Xmu6kGjYznE

VERDIG VINNERE: Både Dmitrij Muratov og Maria Ressa har over lang tid kjempet for journalistikk og ytringsfrihet i sine respektive hjemland i lang tid.

Foto: Mikhail Metzel/Aaron Favila / AP

På Filippinene har Maria Ressa og hennes journalister i Rappler vært en torn i øyet på president Rodrigo Duterte i mange år, også der med livet som en mulig innsats.

Selv for hardbarkete journalister er dødstrusler fra en president under et intervju sjelden kost.Ressa blunket ikke og fortsatte intervjuet.

Med det utviste hun ikke bare et personlig mot, hun ga selvtillit til alle journalistene i landet som ikke har det samme søkelyset på seg; journalister uten et internasjonalt navn, men som også tar stor risiko.

Jeg intervjuet Ressa i våres for Nordiske Mediedager og ble slått av en annen ting: Hennes meget bevisste og kritiske forhold til Facebook og andre sosiale medier som hun mener brukes som et våpen av myndighetene.

Hun mener de polariserer og radikaliser befolkningen, og trakk en linje fra eget land til Brexit, valget av Donald Trump i USA og Jair Bolsonaro i Brasil. Årets Nobelpris rører altså også ved problemer som rammer våre egne, demokratiske samfunn.

Den forsterker også kritikken som har kommet mot Facebook den siste uka, der de beskyldes for å vite at om de negative konsekvensene plattformen har, uten å gjøre noe med det.

Det er også viktig at Nobelkomiteen trakk fram krigspropaganda i sin begrunnelse for prisen.

Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen, viser frem et bilde på en mobiltelefon av årets fredsprisvinnere,  journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov.

TO VINNERE: Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen kunngjorde fredag hvem som vant fredsprisen for 2021.

Foto: Heiko Junge / NTB

Her kommer også journalistikk fra krig og konfliktområder inn. Uten å ha journalister på bakken som uavhengige øyenvitner, kan de krigførende partene gjøre som de selv vil. Ofte er det dårlig nytt for sivilbefolkning og for måten de behandler fanger og andre stridende på.

Ved å kunne fortelle resten av verden om det som foregår på slagmarken eller om en konflikt som er underveis, gir journalistikken også omverdenen en mulighet til å handle. Men med informasjon følger også ansvar. Makthaverne skal ikke kunne si at de ikke visste.

Kanskje kunne Nobelkomiteen ha valgt en tredje vinner som var enda tettere knyttet opp mot akkurat dette temaet.

Pressen står under et sterkt press mange steder. Årets pris løser naturligvs ikke disse utfordringene, men den er en vitamininnsprøyting til alle som kjemper for en fri presse og ytringsfrihet, og som tror at disse verdiene er med på å bygge gode samfunn.

Eller som Maria Ressa selv kunne sagt det: Uten fakta, ingen tillit, og uten tillit er det umulig å bygge et demokrati.