NRK Meny
Kronikk

Det umuliges kunst

De sa det var umulig når alt kom til alt – EU-skeptikerne som ønsket å forlate EU kunne ikke klare det. De overrasket alle.

BRITAIN-EU-POLL/ Branded merchandise is seen in the office of pro-Brexit group pressure group "Leave.eu" in London, Britain

23. juni stemte det britiske folk 'remain' eller 'leave' om Storbritannias medlemskap i EU. Det endelige resultatet viser at 51,9 prosent av britene har stemt for å forlate EU i folkeavstemningen. - Sankthansaften 2016 ble dagen da britiske velgere stemte frem et alternativ som ikke noe medlemsland tidligere har forsøkt, skriver kronikkforfatteren.

Foto: NEIL HALL / Reuters

Innspurten av valgkampen var preget av en stemning som sa at visst er dette spennende, men det ordner seg til slutt. Når alt kom til alt, ville flertallet av britiske velgere lytte til brorparten av sin egen politiske elite, en samlet økonomisk ekspertise og en hærskare av internasjonale statsledere.

Så ble det likevel nei-siden som vant. Sankthansaften 2016 ble dagen da britiske velgere stemte frem et alternativ som ikke noe medlemsland tidligere har forsøkt. Storbritannia forlater EU. Hvordan det fremtidige forholdet til EU vil formes, vet vi mer om i løpet av de nærmeste månedene.

«Brexiterne» har snakket om det nasjonale demokratiet som skal gjenoppstå, om en stolthet og storhet som skal gjenreises.

Opprørsbevegelse

Stikkordet opprørsbevegelse er et passende uttrykk for den britiske ne-siden. For selv om «Brexiterne» har hatt fremtredende politikere som Boris Johnson og Michael Gove i sentrum, har bevegelsen fremstått som en herjet flokk med oddsen og makten imot seg. Det er da også noe nei-siden har evnet å vende til sin fordel. Å argumentere for endring åpner muligheten for å skissere nye visjoner. Og å debattere EU åpner muligheten for å henge bjellen på katten, å plassere ansvar for utviklingstrekk i samfunnet man ønsker å gjøre noe med. I Storbritannia gjelder det for eksempel globaliseringens skyggesider og oppfatningen av at grasrota – «folk flest» – er uten innflytelse over samfunnet de lever i.

Stolthet og storhet skal gjenreises

Mens statsminister David Cameron med allierte har vektlagt frykten for det ukjente som et argument for å bli i EU, har «Brexiterne» snakket om det nasjonale demokratiet som skal gjenoppstå, om en stolthet og storhet som skal gjenreises. På veien har de også nøret opp under en innvandringsdebatt og en nasjonalistisk argumentasjon som står fjernt fra slik vi kjenner det norske nei til EU. Britisk EU-skepsis er skarpere og mer høyreorientert enn den norske, men appellen er ikke vanskelig å forstå. Britenes nei til EU har den historiske skepsisen til europeisk integrasjon å sparke fra mot, men er forsterket av en samtid der EU har blitt merkelappen for fjern elite, udemokratiske beslutninger, åpne grenser og uønsket migrasjon. Utryggheten i lavere samfunnslag har blitt et argument for å bryte med EU: bare slik kan kontroll gjenopprettes og folk få kortere helsekøer, anstendige arbeidsplasser og boliger de har råd til å kjøpe.

Britisk EU-skepsis er skarpere og mer høyreorientert enn den norske, men appellen er ikke vanskelig å forstå.

Slik har EU-kampen blitt et opprør mot elitene som bestemte deler av det konservative partiet har evnet å fange opp der statsminister Cameron og hans krets har kommet til kort. Opposisjonspartiet Labour har blitt stående på sidelinjen i en folkeavstemning de ikke selv hadde ønsket og med politikere som ikke evnet å finne argumentene for at europeisk integrasjon er av det gode for britiske arbeidsfolk.

Hva skjer med den britiske unionen?

Bak det samlede resultatet av folkeavstemningen ligger voldsomme kontraster, sosialt og geografisk. Skottland har stemt soleklart i favør av fortsatt EU-medlemskap, og det åpner bruddlinje rundt den britiske unionens fremtid på ny knapt to år etter skottenes folkeavstemning om uavhengighet. Londons befolkning støtter også EU-medlemskapet i skarp kontrast til sitt eget omland – og store deler av den engelske landsbygda. EU-motstanderne har på sin side evnet å mobilisere en koalisjon av både tradisjonelle høyrevelgere og deler av lavere samfunnslag som normalt sokner til Labour som sitt parti.

Hva ønsker Storbritannia å være?

Hva er visjonen for Storbritannia som har vunnet? Det handler lite om det europeiske fredsprosjektet eller noen utpreget solidaritet over landegrensene. Brexit-argumentet, slik Boris Johnson og hans allierte har fremført det, slutter sirkelen tilbake til britisk frihandelsimperialisme. Ifølge dette perspektivet skal Storbritannia – verdens femte største økonomi – næres av et liberalt skatteregime og arbeidsmarked og global konkurransekraft. Finanssektoren, det engelske språket, kunnskap og goodwill blir sentrale verktøy. Og Storbritannia får igjen kontroll over egne grenser og hvem som krysser dem.

Hvorvidt dette er en utopisk visjon vil fremtiden vise. Uansett vil Storbritannia trenge en fungerende handelsavtale med EU, og den politiske eliten må enes om hva slags aktør de ønsker at landet skal være i verdenssamfunnet. Selvstyre og suverenitet vil de få, på papiret. Men at Storbritannia samtidig vil sette seg på sidelinjen i splendid isolation, er et av de dystrere perspektivene på hva som nå venter.

Storbritannia får igjen kontroll over egne grenser og hvem som krysser dem.

Camerons gambling har spilt fallitt

For statsminister David Cameron åpner utfallet av avstemningen helt spesielle perspektiver. Han ble statsminister med et EU-skeptisk mandat. Forholdet til andre av EUs statsledere har vært ugreit, også til ledere i borgerlige søsterpartier. Cameron har vært Storbritannias talsmann først og fremst, men har samtidig vært hardt presset av fiendtlige understrømmer i eget parti. Hans egen profil har vært som myk EU-skeptiker, en politiker med ønsker om å reformere EU i retning mer handel og mindre føderale trekk. Da han lanserte sin plan om å holde folkeavstemning, var det neppe dette scenarioet han hadde sett foran seg. Der statsministerens gambling holdt overfor skottene og deres folkeavstemning i september 2014, har den spilt fallitt nå.