NRK Meny
Kronikk

Det skitne olympiske spillet

Da idrettsstyret sa nei til OL i Tromsø var begrunnelsen ren løgn. De samme som ikke ville sende OL nordover heier nå fram OL i Oslo. Nord-Norge og Tromsø ble holdt for narr.

APTOPIX WINTER OLYMPICS ALPINE SKIING

Det var dette synet Senterungdommens Sandra Borch gjerne skulle sett over Tromsø: OL-ringene, her over Sestriere i Italia. Da beslutningen om Tromsø ble tatt spilte idrettsstyret falsk spill, mener hun.

Foto: KEVIN FRAYER / AP

Olympiske leker 2018. Tromsø mot falske byråkrater i Oslo: Slik er det jeg husker kampen for snart fire år siden. Jeg har ikke glemt det, og kommer nok aldri til å glemme det. Idrettsstyret, med Tove Paule i spissen, viste sin mektige arroganse ovenfor Tromsø og hele Nord-Norge.

Kampen om de olympiske leker er igjen i gang, denne gangen fremstår det som om det kun finnes en by – vår kjære hovedstad, Oslo. Byen som arrangerte et fantastisk VM er eneste alternativ mener de selv, og idretten er enig. Det er så feil. Hvorfor ble det da lagt opp til en reell kamp mellom flere byer for fire år siden?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Mer enn idretten

Jeg synes Oslo arrangerte et fantastisk VM, og jeg er sikker på at et OL i Oslo ville blitt fantastisk. Men det neste OL i Norge bør handle om mer enn idretten. Det er ikke bare 14 dager med idrettsleker, for Tromsø og Nord-Norge er det veldig, veldig mye mer. OL vil være en vitamininnsprøytning for all næring i nord.

Tromsø mot falske byråkrater i Oslo: Slik er det jeg husker kampen for snart fire år siden.

Sandra Borch, leder i Senterungdommen

Det er ikke snakk om å svi av noen milliarder på noen få dager med idrett. Et OL i Tromsø bør handle minst like mye om utviklingen av Nord-Norge som landsdel som lekene. Men min drøm om et OL i Tromsø er dessverre enda bare en drøm, og vil nok fortsatt være det i lang tid fremover.

Ville ha penger til hovedstaden

Jeg kan utmerket godt forstå at folk i nord er forbannet for at Norges idrettspolitiske elite nå har lyst til å arrangere vinter-OL i Oslo i 2022. Byrådet i Oslo er villig til å bruke ca. 130 millioner kroner på å få på plass en god søknad, og målet er at et OL skal løfte hele Oslo-regionen og dessuten etablere byen som verdens vinterhovedstad. Dette skjer drøye tre år etter at den samme idrettspolitiske eliten som nå backer opp Oslo sa nei til et OL i Tromsø i 2018, fordi den økonomiske satsingen på et så stort mesterskap ville gå ut over all idrett landet rundt.

Alle som følger denne prosessen skjønner jo det åpenbare, nemlig at Oslo og østlandsområdet omsider lyktes i sin kamp mot at mesterskapet skulle legges til Nord-Norge, med alle de goder som følger med, de kjemper nå i stedet for å rette OL-pengeslangen mot hovedstaden.

Kastet de Tromsø-positive

Alle som følger denne prosessen skjønner jo det åpenbare, nemlig at Oslo og østlandsområdet omsider lyktes i sin kamp mot at mesterskapet skulle legges til Nord-Norge.

Sandra Borch, leder i Senterungdommen

Prosessen som gikk i 2008 var rettferdig helt til avgjørelsen skulle tas. Idrettsstyret valgte Tromsø som søkerby hele tre ganger, inntil styremedlemmene som stemte ja ble kastet. Det forundrer meg hvorfor ikke dette har fått større konsekvenser. Vi snakker om demokrati og rettferdige avgjørelser. Dette var korrupt av de store herrer i Oslo. Ved hvert av de tre valgene var det slik at enkeltpersoner i idrettens ledelse fikk lov til aktivt å motarbeide OL-vedtaket flertallet i Idrettsstyret hadde fattet. Det reagerer jeg med stor skepsis på.

Etter min mening har denne prosessen vært alt annet en rettferdig og demokratisk, og norsk idrett har lite grunn til å være stolte av dette. Prosessen er veldig langt unna den etiske standarden toppene i norsk idrett mer enn gjerne snakker om, og langt unna «fair play». Og kontrastene mellom den sentralstyrte propagandaen for Oslo og den tilsvarende destruksjon av Tromsø får en svært bitter smak.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Urettferdig prosess

Idrettsstyret hadde en todelt begrunnelse da de, etter at halve styret ble kastet, forkastet Tromsøs OL-søknad i 2008. For det første var det at Norge ikke hadde råd til et OL, og for det andre at idretten måtte prioritere å ta igjen det store etterslepet på idrettsanlegg i Norge. Så kommer dette med rettferdighet inn: Jeg hadde kunnet akseptere den begrunnelsen hvis det viste seg at idrettsstyret faktisk mente dette! Etterslepet på bygging av idrettsanlegg er nemlig ikke blitt mindre på de siste tre–fire årene – snarere tvert imot!

Dette var korrupt av de store herrer i Oslo.

Sandra Borch, leder i Senterungdommen

Dette handler om rettferdige prosesser, dette handler om at de vedtak vi gjør må være basert på fakta og kunnskap, ikke følelser. Tre år etter avslaget til Tromsø kan vi bruke milliarder av kroner på et OL, milliarder som skulle gå til å ta igjen det store etterslepet på bygging av idrettsanlegg i Norge.

Hovedstadskåt idrettsstyre

Jo mer jeg skriver, jo mer irritert blir jeg over at det går an å opptre så råttent ovenfor Tromsø og de som investerte millioner i søknaden til byen. Folk var optimistiske og engasjerte seg enormt. Hvis det nå viser seg at Oslo skal søke OL med støtte fra idretten, blir jeg forbannet. For det er alt annet enn rettferdig: Begrunnelsen til idrettsstyret i 2008 var jo da ren løgn! Tromsø og Nord-Norge har blitt holdt for narr av et hovedstadskåt idrettsstyre!

Begrunnelsen til idrettsstyret i 2008 var jo da ren løgn! Tromsø og Nord-Norge har blitt holdt for narr av et hovedstadskåt idrettsstyre!

Sandra Borch, leder i Senterungdommen

Dette handler ikke om hvorvidt et nytt vinter-OL skal arrangeres i Troms, Oslo eller andre steder. Dette handler om idrettens troverdighet, legitimitet og beslutningsmyndighet. Jeg mener man derfor skal holde på begrunnelsen fra 2008, om at man nå skal prioritere det store etterslepet på idrettsanlegg over hele landet. Først da kan idrettens ledelse ha håp om å gjenvinne respekten og troverdigheten de bør ha.

Idrett er viktig for Norge, for kultur og for barn og unge. Derfor må idrettsstyret nå ta det inn over seg, og prøve å opptre rettferdig og lojalt ovenfor de vedtak de allerede har gjort.