Er du normal?
Er du sikker? Jeg lurer litt på det for min egen del. Jeg ser dårlig, jeg har anlegg for overvekt og jeg har svake knær. Alt dette har jeg etter min mor. Jeg er ikke slank og pen etter de idealene som ser ut til å gjelde for kvinner på min alder. Mon tro om jeg er normalt nok?
Hva er et normalt samfunn? Er det et samfunn bestående av bare normale mennesker eller er det plass for noe mer?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vesla har et liv
Vesla er min datter. Mange vil si at hun ikke er normal.
Hun trenger lengre tid på å lære seg ting. Hun forstår ikke alle de sosiale kodene rundt seg og hun snakker et enklere språk enn oss andre.
Riktignok er hun ekspert på kalenderen og vet nøyaktig hvilken dag 14. februar neste år faller på. Datamaskinen klarer hun å skrive på og hun laster ned spill og mye annet rart. Hun leser og skriver på sitt enkle vis. Sykle og svømme kan hun også omsider. Men karakterer på skolen kan hun ikke få for hun kan ikke måles etter den normale skalaen.
«Jeg elsker å jobbe», sier Vesla. Enten det er å sage ved, brette klær eller å ta ut av oppvaskmaskinen, er lysten alltid til stede.
LES OGSÅ KAI ZAHL: Sannheten om mitt barn
Avviker!
Er hun en byrde for samfunnet? Joda, hun har en psykisk utviklingshemming, hun er annerledes der ute på venstre flanke av normalfordelingskurven. Der er hun ikke alene, det finnes flere annerledesmennesker der ute. Avvikere som noen velger å kalle det.
Vesla er ikke født sånn. Noe skjedde underveis på livets landevei, hun ble skadet og nå er hun ikke normal lenger. Ingen ønsket det. Det var trist. For henne. For oss. Sånn er livet. Ingen vet. Ting skjer og vi må ta en annen vei. Hun vet at hun er mer spesial enn normal, men det gir ingen grunn til klagesang. Hun er jo frisk og kan mye, tross alt!
Raushet og inkluderingskompetanse
Heldigvis blir Vesla tatt vare på og får utvikle seg og sine forutsetninger i omgivelser som preges av raushet, toleranse og inkludering. For sånn er det jo i vårt samfunn. Vi tar vare på hverandre og vil at alle skal med. Det er ikke enkelt, men det er det mye som ikke er. Kanskje skal det heller ikke være det. Medmenneskene i Veslas omgivelser får trent inkluderingsmusklene sine. Deres omsorgsevne settes daglig på prøve og de består testen.
De er kurert for sin berøringsangst og de vil finne ut at deres raushet er en etterspurt kompetanse.
Det er i klasse 7c det hele utspiller seg. Dette rommet er en liten flik av samfunnet. Her speiles, testes og utvikles holdninger og ferdigheter i å forvalte samfunnets verdier. Grunnleggende verdier som likeverd, rettferdighet og inkludering. I denne klassen går fremtidens ledere, politikere, leger og omsorgsarbeidere. De utvikler en unik kompetanse som kanskje kommer meg til del om jeg skulle trenge omsorg en gang.
Hvem vet, kanskje du kan komme til å trenge det også? For det kan jo skje. Livets veier er uransakelig for oss alle. Byrdene er ikke likt fordelt og vi kan ikke velge på forhånd hvilke humper vår vei gjennom livet vil by på. Kanskje er det godt at vi ikke vet. Kanskje det beste vi kan gjøre, er å legge til rette for å tåle det som måtte komme.
Valgets kval – individ eller samfunn?
Det er noen som ikke vil at det skal være sånn. De vil heller at vi skal sikre oss at mennesker som kan komme til å trenge vår omsorgsevne, vår inkluderingsmuskulatur og vår raushetskompetanse, ikke skal bli født. Sortering eller seleksjon er medisinsk mulig og da skal vi bruke muligheten for å komme nærmere et samfunn av lytefrie mennesker.
Om man vil ha barn, ja det bør være et individuelt valg! Når jeg så har bestemt meg for sette barn til verden, skal jeg da ha rett til selv få velge barnets egenskaper?
Jeg er jo allikevel ikke sikret. Jeg vet jo av erfaring at barnet senere i livet kan rammes av sykdom eller ulykke, bli hjerneskadet, utviklingshemmet. Hva da – når dette unngåelige, usorterbare avviket allikevel oppstår, helt utenfor vår kontroll?
Motgang modner
Da trenger vi et robust felleskap som for kortere eller lenge tid tar vare på sine medmennesker, inkluderer og viser respekt. Som ser bak annerledesheten og som trosser enfold og gir plass i mangfoldet. Da trenger vi den evnen som bygges i klasse 7c. Da er det godt at noen har trent og har erfaring i å forvalte et menneskesyn som ikke plasserer oss utenfor.
Det er gjennom motgang vi modnes, både som mennesker og samfunn. Det gjør oss robuste og gir motstandskraft. I retten til å velge for seg selv ligger også en fullmakt på vegne av samfunnet. De individuelle verdivalg utgjør i sum det som blir vårt kollektive menneskesyn. Hvem blir det plass til når vi streber etter at alle skal være normale og skal kjempe om plassen i midten av normalfordelingskurven. Hvordan kan vi innbille oss at det skal være enkelt? Den som går friksjonsfritt gjennom livet, lever ikke fullt og helt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ofring på normalitetens alter
Det finnes små spørsmål og det finnes store spørsmål. I det store spørsmålet om hva slags idealer og menneskesyn vårt samfunn skal hvile på, skal vi ikke overlates til oss selv. Du og jeg skal ikke være alene om å ta avgjørende individuelle valg som er bestemmende for om samfunnet er for alle eller kun for noen spesielt utvalgte. Hva ville den valgfriheten innebære for hvor skal grensene skal plasseres, for hva som er friskt nok eller normalt nok?
Av og til må vi enkeltmennesker beskyttes mot oss selv, slik at vi ikke gjør skade på oss og fellesskapet vi er del av. Det handler om å leve i en større sammenheng i balanse mellom personlige valg og fellesskapets samfunnsbærende verdier.
Det er i selve livet og i de mellommenneskelige relasjonene samfunnet utvikles. Uten forskjellighet ensrettes vi og blir like. Å være lik er et annet ord for å være død. Dyrker vi likheten er vårt velferdssamfunn truet. Den trusselen er relevant for oss alle.
Når vi bærer menneskeverdet til ofring på normalitetens alter, fanges vi alle i normalitetens tyranni. Da spiller vi et høyt spill med samfunnet bærende ressurser og verdier. Slik enfoldighet er ikke et robust og framtidsrettet samfunn verdig.
