Likestillings- og diskrimineringsombudet skal være en pådriver for likestilling og det skal koste å diskriminere. Derfor sender jeg i dag på høring et forslag som styrker både ombudet sin pådriverrolle og håndhevingen av lovverket.
I tillegg foreslår jeg at de som er utsatt for diskriminering skal kunne få økonomisk oppreisning.
Pådriver og håndhever
I dag har vi et likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) som har en todelt rolle. LDO har i dag både en pådriver- og lovhåndheverrolle. Det er en sammenblanding av roller som er prinsipielt uheldig. Det kan stilles spørsmål ved ombudets nøytralitet når de på den ene siden skal bistå folk som opplever diskriminering, samtidig som de har en pådriverrolle i samfunnet.
Ombudet må derfor gis en friere stilling i samfunnsdebatten, slik at det ikke lenger må balansere mellom hensynet til nøytralitet i lovhåndheverrollen og rollen som samfunnskritisk pådriver.
Følg debatten på og
Et styrket pådriverapparat
Likestillingsombudet skal være en klar og samfunnskritisk røst i pådriverarbeidet.
Derfor foreslår jeg å overføre lovhåndheveroppgavene fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til en ny og styrket likestillings- og diskrimineringsnemnd. Dette vil tydeliggjøre og styrke pådriverrollen, samt bidra til å sikre ombudets legitimitet overfor myndigheter, brukere og interessenter.
LDO blir et rendyrket uavhengig pådriverorgan, som skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling og likebehandling. Ombudet vil med dette få en organisasjonsmodell som tilsvarer den Barneombudet har i dag.
Forskning viser at diskriminering forekommer på flere samfunnsområder. De fleste diskrimineringssaker finner sted innenfor arbeidslivet. Nesten halvparten av klagesakene ombudet mottok i perioden 2007–2015 gjaldt forhold i arbeidslivet. Klager i forbindelse med graviditet og permisjon til Likestillings- og diskrimineringsombudet har økt med nesten 70 prosent siden 2011. 2015 var et rekordår med 227 henvendelser og klager.
For lang behandlingstid
Det rettslige vernet mot diskriminering er godt, men det er ikke alltid nok. Vi må også legge til rette for at det skal få konsekvenser å diskriminere. Jeg mener at et sterkt og nøytralt håndhevingsapparat og et styrket og uavhengig pådriverapparat samlet gir et bedre og mer effektivt diskrimineringsvern. Vi må også sørge for at det får konsekvenser å diskriminere. En styrket nemnd med effektive sanksjonsmuligheter, vil bidra til dette. Samtidig foreslår jeg at kvalifikasjonskravene til nemndlederne styrkes ved å stille krav om dommererfaring. Jeg foreslår også at nemndas ledere skal gis myndighet til å avgjøre enklere saker uten at saken behandles i full nemnd.
Saksbehandlingstiden i dagens håndhevingsapparat er for lang. Det kan ta opptil to år fra en sak klages inn for ombudet til endelig vedtak i nemnda foreligger. Den lange saksbehandlingstiden er en stor utfordring, og tidsbruken per sak må reduseres. Jeg foreslår derfor at den nye nemnden behandler diskrimineringssaker i én instans. Behandlingen av en sak i to instanser, slik det er i dag, tar som regel dobbelt så lang tid. Forslaget vil kunne gi en halvering av saksbehandlingstiden, noe som er viktig for dem som opplever diskriminering. Dagens mulighet til å bringe saken inn for domstolene vil bestå.
Et bedret diskrimineringsvern
Dagens håndhevingsapparat har bare myndighet til å fastslå om diskriminering har funnet sted. Det er ingen sanksjoner som kan pålegges den som diskriminerer. Dette er verken effektivt eller preventivt, og i hvert fall ikke rettferdig. Den som har vært utsatt for diskriminering må selv reise sak for domstolene for å få økonomisk kompensasjon. Det er en tidkrevende og dyr prosess.
For at vernet mot diskriminering skal være reelt, mener jeg det forutsetter at lovbrudd blir håndhevet effektivt. En ny nemnd skal derfor gis myndighet til å fastsette økonomisk kompensasjon i form av oppreisning i saker innenfor arbeidslivets område. Tilgang til arbeid er viktig, både for enkeltindividet og for samfunnet som helhet. Det er derfor, både fra et individuelt og et samfunnsøkonomisk ståsted, særlig viktig med en effektiv sanksjonering på dette området.
Menneskerettighetene står sterkt i Norge. Når så mange likevel opplever å bli diskriminert, både innenfor arbeidslivet og på andre samfunnsområder, må noe gjøres. Et slagkraftig ombud og en nemnd med sanksjonsmuligheter vil styrke diskrimineringsvernet.
