Nordmenn er rare. Jeg sier dette med kjærlighet. Jeg er halvt norsk, har bodd i Norge i årevis av gangen og besøkt landet mange, mange ganger. Siste gang var jeg innom på en snarvisitt. Det var juni. Det var kaldt. Det var dyrt. Jeg fikk ikke noen gode historier ut av det. Men det minnet meg om alle nordmenns bisarre vaner og særmerker.
Being Norwegian Means Never Having to Say You’re Sorry
Jeg snakker flytende norsk. Du kan lære mye om et folk ved å lære deg språket. For eksempel har norsk de følgende særegenheter:
- «Du» eller «hei du» er en vanlig og helt akseptert måte å hilse når som helst, på hvem som helst. En vilt fremmed, en venn, en elsker. Kanskje ikke med sjefen, men selv da, sagt i det rette toneleiet, kunne man slippe unna med det.
-
Det finnes ikke ord som viser at du både sier deg skyldig og angrer samtidig, som det engelske «sorry» gjør. Det finnes «unnskyld» som betyr at du er skyldig, og «beklager» som betyr at du angrer, men ikke et ord for begge to. Og «unnskyld» er egentlig en forkortelse for «unnskyld meg» som mest er noe man sier når man går forbi folk mens man prøver å komme seg til setet sitt på kinoen. Det gir nesten ikke mening. Og «beklager» er bare noe man sier for å få tilgivelse når noen er sur på deg, så det betyr bare at du angrer på at du ble tatt. Det er typisk norsk at det er lett å unngå å vise ekte følelser for en annen.
- Det finnes kun to kjælenavn på norsk. Det ene er «kjære» som høres nesten helt likt ut som kjedelig. Det andre er «vennen min», som er enda verre, fordi du ikke engang kan bruke det på vennene dine. Du bruker «vennen min» på barna dine. Hvis du kaller barnet ditt for vennen din har du nettopp uttrykt ubegrenset kjærlighet. Hvis du kaller en faktisk venn av deg for «vennen min» vil folk anta at du har en hjernesvulst.
Goodbye, mann – økseskaft
Å ta farvel på telefonen tilsvarer ikke hvordan man gjør det i en hvilken som helst annen situasjon. Jeg opplevde talløse kleine avskjeder på telefonen før jeg fant ut av det. Siden jeg ikke tok farvel på riktig måte, tenkte den jeg snakket med at jeg hadde mer å si. Dette var helt typisk:
DE: Ja, ha det, da.
JEG: Ok, ha det.
DE: Ja?
JEG: Hva?
DE: Ja?
JEG: Hva …? Okay.
DE: Ok, ha det da. Ha det.
JEG: Ja. Vi sees.
DE: Ja?
JEG: Ja … Ja. Ha det.
DE: Nettopp. Ha det.
JEG: (Venter på at de skal legge på, lurer på om samtalen faktisk er over.)
DE: (Gjør antakelig det samme, helt til de gir opp og – slik de ser det – legger på midt i en uavsluttet samtale.)
Så du det jeg gjorde galt? Nei? Velkommen til Norge, hvor logikk er et fremmedord. Min feil var å ikke si «ha det» i det korrekte toneleiet. Det stemmer: Det er et bestemt toneleie man er nødt til å bruke for å si ha det på telefonen. Det er den som viser at samtalen er ferdig. Inntil du hører den kan du si ha det femti milliarder ganger på femti milliarder måter. Men alle vet at du har mer å si.
Sånn høres et skikkelig ha det ut: «hadeeeeeeeet», der «ha» er kort og slukes litt, mens «deeeeeeeet» er så lang en lyd du overhodet klarer å lage mens du samtidig formidler at det er ordet «det» . Hadeeeeeeeeeet. Jo nærmere du kommer å simulere en alvorlig hodeskade, jo sikrere kan du være på at din samtalepartner skjønner at samtalen er over.
Hold deg til fiskeballer og «shit cakes»
- Norsk mat er vond. Man skulle tro at en 1500 år gammel kultur hadde skjønt hvordan man lagde et skikkelig måltid. Det har de ikke.
- Men de har lært hvordan man tar 1000 kroner for det.
Vesentlige unntak til norsk-mat-suger-regelen: fiskeboller og kjøttkaker. Som oversatt til engelsk blir: fish balls og meat cakes. Fordi hvis mat skal smake godt i Norge, bør det tilsynelatende helst skaffe seg et navn som overbeviser en utlending om at man under ingen omstendigheter burde putte dette i munnen sin. Legg merke til at det norske ordet kjøttkaker uttales shit-kawker på engelsk. Selvsagt er shit cakes deilige. Spis til det er tomt. Alt annet er drit.
Å leie, og andre dramatiske måter å vise kjærlighet
Siden vi vet alt dette om språket og maten kan den gjennomsnittlige verdensborgeren gjette seg frem til hvordan nordmenn er? Her er noen hint:
Når du møter noen for første gang, si navnet ditt og ignorer dem deretter noen dager. Å vise interesse for nye mennesker sees ned på og gjør at du virker lite troverdig. Å vise følelser er et brudd på alle sosiale spilleregler. Dette gjelder uansett kjønn.
En amerikansk venn kommenterte en gang hvor trist det var for henne å se en norsk venninne av oss med sin nye, norske ektemann. Hun synes at han virket kald og likegyldig overfor henne. «Jeg skulle ønske hun kunne være sammen med noen som faktisk elsker henne», sa min venninne. Min reaksjon var stikk motsatt: «Tuller du? Han holdt jo hånden hennes rett foran øynene på oss.» Jeg ble helt overveldet av hans overskridende offentlige nærhet.
Den norske intimsonen
- Hvis du dulter borti en fremmed på gaten i Norge er den høflige responsen å ignorere den andre og fortsette med livet ditt som om ingenting var hendt.
- Hvis noen dulter borti deg på gaten er den høflige responsen å late som om det ikke skjedde og fortsette med livet ditt som om ingenting var hendt.
- Intimsonen finnes ikke, dersom det er den plassen noen andre trenger for å komme seg forbi deg. Men å tre inn i noen andres intimsone er en dødssynd. På alle steder. Til alle tider. Også hvis du er på offentlige transportmidler eller en rockekonsert.
Når du er på en konsert, uansett sjanger, fra hardrock til klassisk musikk: Unngå all fysisk kontakt for enhver pris. Dersom det ikke lar seg gjennomføre uten å bryte forbudet mot kroppskontakt er dansing strengt forbudt. Å nikke i takt med musikken er ok.
Vill applaus er akseptabelt de første tre sekundene etter en sang. Etter tre sekunder må publikum enten være stille eller rope «hei» i kor til en ny sang begynner eller alle går hjem. Når dere drar, må alle kompisene dine og deg være enige om at dette var den beste konserten dere noen gang har vært på.
Denne teksten har vært publisert på Medium.com og er oversatt av NRK Ytring.
