Dømmes du til fengselsstraff inntil seks måneder, får du vanligvis lov til å sone hjemme med fotlenke.
Reiser du – helt lovlig – utenfor EØS/Schengen og Storbritannia, evt. i land innenfor dette området med høyt smittepress (dvs. mer enn 150 smittede per 100.000 innbyggere), ilegges du ubetinget frihetsberøvelse i inntil 10 dager -internert på et sted som i standard ikke ligger vesentlig under enkelte avdelinger i norske fengsler.
Etter Grunnloven § 94 skal enhver frihetsberøvelse være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.
I juli reiser jeg sammen med resten av familien til min svigerfamilie i Jämtland. Der skal vi være i tre uker, langt inne i skogen, tre mil unna nærmeste butikk, til et område hvor det ikke har vært én eneste smittet siden pandemiutbruddet, og hvor de fleste i dag er fullvaksinert.
Ved retur til Norge risikerer vi å bli stuet inn på et hotell sammen med personer som nettopp har vært i India, Storbritannia, Bulgaria og andre steder med et smittepress skyhøyt over både min «hjemkommune» i Jämtland og mitt hjemsted i Skien.
Nødvendig? Overhodet ikke. Uforholdsmessig? Så til de grader!
Og ikke nok med det: Norske myndigheter pålegger meg og min familie å utsette oss for høy smitterisiko. Snarere enn å fungere som smitteverntiltak, fungerer det – for oss og mange andre – som et smitteeksponerende tiltak!
På tross av kritikk fra sakkyndig hold, inkludert leder av ICJs ad hoc-utvalg for korona-lovgivning, advokat Helge Morset, forsvarer regjeringen standhaftig ordningen med at den er «effektiv».
For det første: Vi har til gode å se dokumentasjon på at selve det å oppholde seg i hotellkarantene er effektivt (sammenliknet for eksempel med det å oppholde seg i hjemmekarantene).
Det er vel snarere trusselen om hotellkarantene som kan sies å være effektiv, i den forstand at den virker avskrekkende på folks lyst til å reise utenlands.
For det annet: At et tiltak er effektivt er i samfunnet generelt ikke ansett å være et argument for at det dermed – i seg selv – er rettmessig.
Vi praktiserer ikke livstidsfengsel, flat 40 km/t fartsgrense på alle veier, eller forbud mot salg tobakk, selv om vi vet at det utvilsomt ville ført til vesentlig lavere kriminalitet, færre bilulykker og færre tilfeller av lungekreft.
Ensidig fokus på at tiltak for å regulere befolkningens adferd er «effektive» assosieres helst med regimer som vi ikke ønsker å sammenlikne oss med, eller ønsker å utvikle oss i retning av.
Ordningen med tvungen hotellkarantene begrunnes med at folk ikke respekterer, eller snarere ikke forventes å respektere, ordningen med hjemmekarantene.
Skyldig inntil det motsatte er bevist, der altså! Enhver har rett til å føle seg krenket av en slik uttrykt mistillit.
Ironisk nok må selv ansatte i utenrikstjenesten som gjennom top secret-klarering er vist det ytterste av tillit fra det offentlige, sone på hotell i 10 dager ved ankomst hjemlandet.
Vi snakker om det råtne egget i pandemiregulerings-kurven. Man kan diskutere nyanser og detaljer i regjeringens øvrige håndtering av pandemien, men den som kaster den første sten i den debatten hadde faen ikke gjort det stort bedre selv sånn alt i alt.
Desto mer synd er det at regjeringen tviholder på et tiltak som, i tillegg til å krenke vår grunnlovfestede rett til frihet og utsetter mange av oss for økt smitterisiko, truer med å rive ned folkets tillit til de andre legitime og nødvendige smitteverntiltakene.
Om jeg pålegges hotellkarantene ved retur fra Sverige i august vurderer jeg – for første gang mitt liv – sivil ulydighet. Så får jeg heller håpe at gode kolleger vil forsvare meg om nødvendig.
