Det hele føles kjent. Og det er det

Se for deg dette: En ny næringsminister tropper opp foran pressekorpset og lover bedre konkurranse, lavere priser og bredere utvalg i matbutikken. En plan legges frem. Tiltak listes opp. Ambisjonen er klar: Mer makt til forbrukeren, mindre til kjedene.

Det hele føles... kjent. Og det er det.

Regjering etter regjering har lovet bedre konkurranse og billigere mat. Likevel dominerer Rema, Coop og Norgesgruppen.

Startskuddet kom for alvor tidlig på 2000-tallet, da tyske Lidl forsøkte å trenge inn på det norske markedet. Det gikk ikke. Etter kort tid trakk de seg ut og solgte butikkene til Reitangruppen. I 2008 måtte også hypermarkedkjeden Smart Club gi opp – og ble kjøpt opp av Coop. To forsøk på å bryte opp dagligvarekartellet endte med at kartellet ble enda sterkere. Det fikk myndighetene til å reagere.

Represalier og makt

I 2011 leverte det såkalte Matkjedeutvalget rapporten «Mat, makt og avmakt». Oppdraget var å kartlegge maktforholdene i verdikjeden for mat og foreslå løsninger. Rapporten malte et bilde av en bransje med fire dominerende aktører – NorgesGruppen, Coop, Rema 1000 og ICA – som kontrollerte tilgangen til butikkhyllene.

Leverandørene fortalte om krevende forhandlinger, frykt for represalier og en stadig mer konsentrert maktstruktur. Sammenlignet med Sverige, hadde Norge høyere priser og et smalere vareutvalg. Og for nye aktører som ville inn i markedet? Lykke til.

De neste årene kom og gikk – og med dem nye næringsministre. I 2014 ble Ica Norge kjøpt opp av Coop, og markedsandelen til de tre største spratt opp til over 95 prosent.

Kartlegging og vurderinger i kø

I 2016 lanserte Monica Mæland (H) tiltak for å bedre konkurransen. Hun ville blant annet kartlegge hva som hindret nyetableringer, og vurderte hjemmel for inngrep også mot aktører som ikke var formelt dominerende, men like fullt svært markedssterke. Det ga overskrifter, men få varige spor.

To år senere, i 2018, presenterte Torbjørn Røe Isaksen (H) stortingsmeldingen «Handelsnæringen – når kunden alltid har rett».

Konklusjonene var lite overraskende: markedet er konsentrert, konkurransen svak, og etableringshindrene mange. Nok en gang ble det varslet tiltak: en ny lov for å sikre rettferdige forhandlinger mellom kjeder og leverandører, og sterkere håndheving fra Konkurransetilsynet.

Nye ministre, nye rapporter

I 2020 ble loven om god handelsskikk vedtatt i Stortinget, og Dagligvaretilsynet ble opprettet for å håndheve den. En milepæl, ble det kalt. Samme år la næringsminister Iselin Nybø (V) frem meldingen «Dagligvare og konkurranse – kampen om kundene».

Hovedbudskapet? Det samme som før: Få aktører. Store markedsandeler. Lite innsyn. Vanskelig for nye å komme inn.

Så kom Jan Christian Vestre (Ap). I 2023 presenterte han sin tipunktsplan for bedre konkurranse i dagligvaremarkedet – med tiltak som bedre prisinformasjon, mer synliggjøring av marginer i verdikjeden, og nye virkemidler for å redusere etableringsbarrierer. To år senere, i 2025, kom Cecilie Myrseth (Ap) med nye tiltak: forbud mot eksklusive leieavtaler, strengere regulering av forholdet mellom kjede og leverandør, og krav om åpenhet i verdikjeden.

Tiltakene biter ikke skikkelig

Alt dette er godt ment. Det er faglig forankret, og politisk oppriktig. Likevel: Fortsatt dominerer tre kjeder det norske dagligvaremarkedet. Fortsatt er det vanskelig for nye aktører å etablere seg. Og fortsatt betaler norske forbrukere mer for maten enn mange av våre naboland. Det inviterer til et spørsmål som sjelden stilles høyt: Hvorfor biter ikke tiltakene?

Et mulig svar peker mot det som sjelden diskuteres – og aldri prioriteres: importvernet. Konkurransetilsynet har over tid pekt på at det norske importvernet ikke bare beskytter bøndene. Det beskytter også etablerte grossister og kjeder mot utenlandsk konkurranse.

Må få bli med i konkurransen

Så lenge importvernet står uendret, er det begrenset hva andre virkemidler kan få til. Konkurranse forutsetter konkurranseflater. Det hjelper ikke å senke prisene på billettene hvis ingen slipper inn på banen.

Resultatet er at dagligvarepolitikken stadig ender opp som symptombehandling. Man diskuterer forhandlinger, leieavtaler og prismerking – men lar strukturen være i fred. Og kanskje er det nettopp derfor historien gjentar seg. Nye stortingsmeldinger. Nye tilsyn. Nye løfter. Men det norske dagligvaremarkedet? Det står på stedet hvil.

Bak det hele ligger en grunnleggende politisk spenning som sjelden løftes frem: Skal konkurranse i dagligvaremarkedet først og fremst komme innenfra – gjennom justeringer i maktbalansen mellom kjeder og leverandører – eller utenfra, ved å gjøre det lettere for nye aktører og utenlandske konkurrenter å etablere seg?

Må våge å ta i det

For å åpne døren for det siste, må man våge å ta i det kanskje mest følsomme spørsmålet av dem alle: importvernet. Det beskytter norske matprodusenter mot billigere utenlandsk konkurranse, men fungerer også som en effektiv barriere mot nye aktører i hele verdikjeden – både på produksjon, distribusjon og detaljistnivå.

Dette er ikke en uønsket bivirkning, men et innebygd trekk ved systemet.

Importvernet er ikke bare et landbrukspolitisk virkemiddel. Det har blitt et politisk symbol – på nasjonal kontroll, selvforsyning og distriktspolitisk ansvar. Å utfordre det er å utfordre noen av de mest etablerte verdiene i norsk politikk, og derfor lar man det stort sett ligge, uansett hvor mange utvalg og tilsyn som peker på det som et strukturelt hinder.

Senest i fjor økte regjeringen tollen på importpoteter, for å hindre import. NRK skrev om hvordan dette presset opp prisene også på norske poteter.

Flytter brikkene, men ikke brettet

Man kan godt forstå hvorfor. Tollvernet knytter sammen flere interesser som er vanskelige å røre ved: bøndenes inntektsgrunnlag, bosetting i distriktene, norsk matindustri, og forestillingen om trygghet i krisetider. I en politisk virkelighet der kompromisser er valuta, er dette et område som sjelden veksles inn.

Men det betyr også at store deler av diskusjonen om konkurranse i dagligvaremarkedet forblir innenfor et stramt handlingsrom – der man må forsøke å skape dynamikk uten å åpne markedet. Man forsøker å flytte på brikker, men ikke på brettet. Og da er det ikke nødvendigvis viljen det står på, men selve spillereglene.

Det finnes selvsagt ingen enkel løsning. Importvernet kan ikke fjernes over natten, og konkurransen kan ikke løses med én reform. Men så lenge vi later som om det mest strukturelle hinderet ikke finnes, risikerer vi at hver ny politisk ambisjon havner på den samme listen som de forrige: godt formulert, bredt støttet – og lite endret.

Og ettersom distriktsbosetting er et selvstendig mål i Norge – kan det være at vi faktisk er villig til å betale mer for maten dersom valget blir gjort klart for oss.

Kanskje er det på tide å erkjenne at en reell konkurransedebatt også må romme det ubehagelige. Ikke for å konkludere, men for å åpne. For det er vanskelig å lage reell bevegelse i et marked hvor alle dører står på gløtt – unntatt den som faktisk fører ut.