Det gikk ikke helt bra for NRK, dette.

Det var noen intense hvetebrødsdager, men nå er bruddet mellom NRK og podkasten til influenser Sofie Steen Isachsen og Fetisha Williams et faktum. Det skjer etter en tykk grøt av en debatt der mange har reagert på at NRK har åpnet favnen og sendeskjemaet for Norges kanskje mest berømte influenser.

Den utløsende faktoren for krisen var bildet som Sophie Elise la ut på Instagram. Der stod hun med armen rundt en annen influenser, som igjen holdt en liten plastpose med et hvitt pulver som mange antok inneholdt dop.

Sosiale medier kokte mens de redaktørstyrte mediene klødde seg i hodet. Alle var enige om at dette var et problem, men det var vanskelig å si akkurat på hvilken måte. Det var ikke mulig å dokumentere at det var dop i posen, det var ikke Sofie Steen Isachsen selv som holdt den. Dermed skled debatten fort vekk fra selve Instagram-bildet og over på de mer prinsipielle utfordringene ved influenserens engasjement i NRK.

Den debatten slo igjen fort inn på to spor. Du hadde de som mente at Sophie Elise var et dårlig forbilde for unge kvinner, og at hun av den grunn aldri burde vært på lufta. Flere trakk frem at hun snakket om at ubeskyttet sex var bedre enn sex med kondom, samtidig som det kom nyhetssaker om at seksuelt overførbare sykdommer øker blant unge.

Så hadde du de som mente at problemet ikke var moralen, men økonomien. Og det var dette som ble utslagsgivende.

Det er et vedvarende dilemma for et offentlig finansiert mediehus: Hvordan skal man passe på at medarbeiderne ikke utnytter tyngden og profileringen de får gjennom NRK, til å håve inn på oppdrag utenfor huset, og få problematiske bindinger til institusjoner de skal dekke journalistisk – samtidig som mange ansatte ønsker å gjøre det andre fagfolk gjør, som å skrive bøker eller på andre måter formidle det de kan.

NRK har også lang erfaring med at medarbeidere som blir kjendiser, sier opp jobben for å kunne tjene mer penger hos andre oppdragsgivere. Det kan de gjøre til en timepris som ville vært langt lavere hvis de ikke hadde vært etablert som NRK-navn. Det mest ønskelige er å finne et system som ivaretar integriteten og samtidig hindrer folk i å hoppe over til konkurrentene.

Her har NRK lenge jobbet med å finne smidige og ryddige løsninger. Men så slår Sophie Elise opp porten, og skaper en da et nivå av kinkighet. For i likhet med influensere flest er Sophie Elise en tvers gjennom kommersiell aktør. Hun lever av å peke på forskjellige varer og tjenester og få følgerne sine til å løpe i den retningen. Med fast plass i NRKs podkastunivers, ville alt hun var og gjorde få større tyngde og rekkevidde. NRK bidro til å gjøre merkevaren Sophie Elise mer lukrativ. Og hva fikk de igjen?

De fikk unge kvinner. Disse lytterne er den aller mest forjettede premien i konkurransen mellom mediehusene, og det er kanskje ingen som ønsker seg dem så heftig og intenst som nettopp NRK.

Dette er, på en måte, lett å forstå og forklare. NRK skal være for alle. Hvis det er en bestemt aldersgruppe som ikke føler seg hjemme der, vil både allmennkringkasteren og politikerne som finansierer den, se på det som et problem. Og alle tall sier det samme: Unge mennesker forholder seg mindre til tradisjonelle, redaktørstyrte medier enn andre.

For mediene er dette et demokratisk problem, og en dommedagsdysterhet kommer fort inn i samtalene mellom grånende journalister når dette blir temaet. Hvordan skal det gå med samfunnet, med offentligheten, hvis neste generasjon ikke får med seg informasjonen som er kvalitetssikret av mediene? Men det er også et økonomisk problem. Hvis unge lytterne finner ut at de kan ha et fint liv uten NRK, vil de ikke da også bli trettiåringer og førtiåringer som også har et fint liv uten NRK? Kan vi virkelig ha det slik?

Stemmer utenfor NRK har ofte enklere svar enn de innenfor. Skap innhold for ungene selv, sier de. Se på «Skam»! Det er sant, men det begynner å bli noen år siden «Skam». Hadde det vært så enkelt som å lage et nytt konsept som oppnår det samme, ville alle gjort det, hele tiden. I mellomtiden må man eksperimentere, prøve og feile. Og da er det klart det er fristende å se utover, mot noen som allerede har oppmerksomheten fra de flyktige unge, og strekke ut en hånd.

Enter Sophie Elise. Det var nok av stemmer som advarte mot de presseetiske utfordringene dette engasjementet ville føre med seg, men de ble ikke hørt. Dermed satt NRK i en floke de selv hadde skapt idet influenseren publiserte det famøse Instagram-bildet.

Bildet syntes å signalisere at Sophie Elise kunne gjøre absolutt hva som helst – «bare gi faen», for å bruke hennes egne ord – uten at NRK satte ned foten. Så lenge hun leverte den ønskede målgruppen, fremsto det som om alle andre hensyn var underordnet. Det var en post fra en kvinne som åpenbart ikke tenkte at det skulle være noen grunn til at hun skulle legge bånd på seg, på noen måte eller på noe sted.

Dermed havnet NRK i den posisjonen at de ikke måtte forsvare at de holdt sin hånd over Sophie Elise etter Instagram-bildet – de måtte forsvare at de hadde hyret henne i første omgang. Problemet oppstod ikke med den lille posen, det hadde vært der hele tiden. Og bildet gjorde akkurat det bilder skal, det sa mer enn tusen ord. Det fremsto som om målet – å nå de unge – helliget absolutt alle midler – inkludert å gi en journalistisk plattform til Medie-Norges største selger.

Bare for å gjøre situasjonen maksimalt uheldig for NRK, smalt det i denne saken samtidig som mediehuset er inne i en omfattende nedskjæringsprosess. Fjorårets statsbudsjett var ikke lystig lesning for NRK, som må spare 300 millioner på årets budsjett.

Det er en prosess som ingen på noen sider av bordet synes er spesielt trivelig. Men det førte også til et mediebilde der overskrifter om at talkshowet til elskelige Else Kåss Furuseth forsvant fra skjermen, samtidig som NRK fortsatte med «samtaler» med Sophie Elise – samtaler om en kontrakt om summer ingen visste noe om, utover at de antagelig var ganske høye.

Nei, det gikk ikke NRKs vei, dette.

Det var nok ingen vei utenom å løse sløyfebåndene. Men den møysommelige og ydmykende jobben med å plukke opp knutene, i full offentlighet, kunne vært unngått hvis de ikke hadde vært knyttet sammen så fort og så hardt til å begynne med.