Kommentar

Det er noe absurd i at 20 kroner kan bli til 5000 etter en inkassosak

Det apparatet som settes i sving når du ikke betaler det du skylder er effektivt, hardtslående og automatisk. Og veldig lønnsomt.

Justisminister Tor Mikkel Wara

Justisminister Tor Mikkel Wara varsler full gjennomgang av inkassobransjen.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er noe absurd i at dersom du skylder 20 kroner og lar være å betale, så kan kravet ende opp med å vokse til over 5000 kroner på bare noen måneder.

Det var det som var skjedde med Oslo-kvinnen Monica S. Andresens bomregning på 18 kroner da hun ikke betalte den. Tilslutt endte regningen på 5348 kroner. NRK omtalte saken i begynnelsen av desember.

Hvordan er det mulig?

Det er det spørsmålet jeg har blitt stilt flest ganger når jeg har kommentert saken for NRK.

Lag på lag

Svaret er både enkelt og komplisert: Det er det norske systemet som gjør det mulig at et småkrav kan vokse 20.000 (!) prosent på et halvt år. Det apparatet som settes i sving når du ikke betaler det du skylder er effektivt, hardtslående og automatisk. Og veldig lønnsomt.

Hvert lag i prosessen legger på mer penger på kravet.

Slik kan en prosess se ut for en regning på 200 kroner som ikke blir betalt:

  • Mai: Regningen forfaller
  • Mai: Purregebyr: 70 kroner
  • Juli: Inkassokrav (betalingsoppfordring): 350 kroner
  • Juli: Innkassokrav (tungt salær): 350 kroner
  • August: Skriving av utleggsbegjæring (forberede sak til namsmannen): 1.130 kroner
  • Oktober: Utleggsbegjæring (namsmannen sender krav til den som skylder penger): 1.921 kroner

Det er de to siste delene av prosessen som er de aller dyreste for skyldneren, nemlig turen til namsmannen. Her tar altså inkassoselskapet 1.130 kroner for å be om at namsmannen ber om penger, mens namsmannen tar nesten 2.000 kroner for å gjøre jobben. Staten er altså den som tar inn mest penger i prosessen.

Namsmannen sorterer under politiet, og er den instansen som har det øverste ansvaret for å drive inn pengekrav. I noen kommuner gjøres denne jobben av det lokale politiet, mens i andre kommuner – som Oslo, har man et eget namsmannskontor.

Norsk politi og norske politiressurser brukes altså til å kreve inn småkrav helt ned i vekslepengestørrelse.

Full gjennomgang

Namsmann i Oslo, Alexander Dey, har selv i en rekke utspill hos NRK pekt på det absurde i hvor store disse småkravene kan bli – i tillegg til at han stiller spørsmålstegn ved at politiressurser som ham selv skal brukes til å drive inn slike småkrav. Han sa til NRK forrige uke at det gjør noe med folks rettsfølelse.

Justisminister Tor Mikkel Wara varsler nå full gjennomgang av inkassobransjen. Han peker på at inkassobransjen i stor grad har blitt automatisert, slik at man ikke lenger kan forsvare de høye inkassosalærene bransjen har lov til å ta – fordi denne jobben ikke lenger gjøres manuelt. Han ønsker også å se på om man bruker namsmannen litt for lett og litt for ofte.

Mandag hadde Justisdepartementet høringsmøte med inkassobransjen. Wara vil blant annet fryse inkassosatsene til dagens inkassolov er gjennomgått. Inkassosatsen skulle ellers vært økt i tråd med konsumprisindeksen.

Kan bare overtale folk

Men hva er løsningen?

Slik systemet er i dag er det kun namsmannen som har maktmidlene til å faktisk drive inn kravet – uansett om det er lite eller stort. Inkassobyråene kan bare forsøke å overtale dem som skylder penger til å betale.

Staten ønsker et system som får folk til å betale regningene sine, uansett om de er små eller store. I tilfellet med Oslo-kvinnen over så har hun jo ikke gjort det hun skal, og samfunnet kan ikke godta at man kan la være å betale uten at det får en konsekvens. Vi kan ikke komme i en situasjon med «betalingsanarki». Man må derfor fortsatt ha et system som får folk til å betale.

Automatiseringsprofitører

Namsmann Alexander Dey tar til orde for å se på hvilke saker det faktisk går an å ta til namsmannen, og ikke minst hvor store salærer inkassobyråene kan ta. De siste årene har det vokst frem flere «automatiseringsprofitører» i inkassobransjen, som tjener gode penger på selve prosessen og gebyrene – og ikke på inndrivningen av selve hovedkravet.

Otto Havnerås i inkassoselskapet Crone sier til NRK at det er en giftig resept, og kaller systemet for en honningkrukke.

De høye salærene man kan ta for relativt liten jobb gjør det rett og slett svært lønnsomt for aktørene når man surrer med betalingene.

Nå skal inkassoloven gjennomgås og eventuelt endres. Det skal først skje etter at en arbeidsgruppe på oppdrag fra justisdepartementet har levert en rapport innen 1. januar 2020. Det er ikke et minutt for tidlig.