Analyse

Derfor stormer det rundt den nye oljefondssjefen

Vi kan ikke vite hvilke bånd Tangen bryter, og hvilke bånd han beholder. Det rokker ved tilliten til den nye sjefen for vår felles pengebinge.

Nicolai Tangen tiltrer som sjef for Oljefondet september 2020.

Skal Nicolai Tangen kunne starte i jobben som oljefondssjef til høsten med samfunnets tillit i ryggen, bør en slik redegjørelse klare å sette et endelig punktum for bråket rundt Tangen, skriver Cecilie Langum Becker

Foto: Tony Colli / NBIM

Ansettelsen av den London-baserte hedgefondforvalteren Nicolai Tangen (54) som ny sjef for Oljefondet, har, siden den ble kjent for noen uker siden, skapt store overskrifter.

Både Tangens personlige formue, og at han har hatt egne penger i og forvaltet fond registrert i skatteparadiset Caymanøyene, har vært gjenstand for debatt i den norske offentligheten.

I helgen ble det i tillegg kjent, gjennom en artikkel i VG, at Tangen i november i fjor fløy inn blant annet en rekke norske samfunnstopper til et tredagers seminar i USA – som var svært påkostet. Med på turen var blant annet den norske regjeringsadvokaten og oljefond-sjef Yngve Slyngstad.

Seminaret ikke et direkte problem for Tangen

Seminaret i seg selv fremstår ikke som et direkte problem for Tangen.

Invitasjonen til seminaret gikk ut i 2018, lenge før han var påtenkt som ny oljefondssjef. Han var heller ikke i prosess da seminaret fant sted i 2019, og ifølge Norges Bank hadde deltager Slyngstad heller ingenting med ansettelsen av Tangen å gjøre.

Om noe kan man peke på at enkelte av deltagerne, som for eksempel daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, burde tatt hele regningen selv fremfor å bli påspandert hele eller deler av turen.

Skatteparadis er bransjestandard

Som grunnlegger og leder av investeringsfondet Ako Capital, har ikke Tangens plassering av Ako-fond på Caymanøyene vært et stort problem.

En stor del av internasjonale investeringsfond er registrert her, og blir av mange omtalt som «bransjestandard». Bransjen selv mener det blant annet er for å unngå dobbeltbeskatning, at det er forutsigbar lovgivning her samt en velfungerende banksektor.

For eksempel hadde Norfund, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, investert mer enn 20 prosent gjennom skatteparadis i fjor, ifølge Bistandsaktuelt.

Langt fra uvesentlig som oljefondssjef

Det er likevel langt fra uvesentlig at Tangen har en lang investeringshistorie fra skatteparadiser, når han til høsten tar fatt på jobben som Oljefondsjef.

Og ikke bare har han en lang historie fra skatteparadis, han vil i tillegg, etter en opprydning i selskapsstrukturen, personlig eie britiskregistrerte Ako Capital Management via Ako Capital (Jersey) Ltd på Jersey mens han er sjef for Oljefondet, ifølge DN.

Velger selv hvor åpen man vil være

Når man investerer i slike skatteparadiser, velger man helt selv hvor åpen man skal være om hva man eier. For på tross av at det har kommet regler om informasjonsutveksling, kalt Common Reporting Standard, er det lett å holde skjult det man vil holde skjult i disse stedene.

Det er her dilemmaet oppstår: Vi kan ikke vite hvilke bånd han bryter og vi kan ikke vite hvilke bånd han beholder.

Den norske offentligheten kan ikke dobbeltsjekke Tangens posisjoner og disposisjoner. Vi kan ikke etterprøve om det han sier om eget eierskap er sant, fordi det ikke finnes et offentlig register å gå i.

Økonomer kaller hindringene for å finne informasjon i skatteparadiser for transaksjonskostnader; kostnaden ved at man må bruke lang tid på å lete etter informasjon.

Registre gir åpenhet

Det er en grunn til at vi i Norge har Brønnøysundregistrene.

Man ønsker å ha muligheten til å sjekke for eksempel om en myndighetsperson har eierandeler i et selskap som hun akkurat har tildelt en kontrakt til. Som investor vil man kanskje vite hvem som sitter i styret i et selskap. Skatteetaten vil muligens se hva slags inntekter et selskap har.

At offentligheten, om det er journalister, skatteetaten eller andre, har innsyn – bygger tillit.

Rokker ved tilliten

Stormen som nå blåser rundt Tangen, om hans investeringer og valg av investeringsjurisdiksjon, som for eksempel Cayman, rokker ved den tilliten.

At samfunnet har tillit til den øverste lederen for en samfunnsinstitusjon av så stor betydning som oljefondet, både symbolsk og ikke minst finansielt, er selvsagt helt grunnleggende.

Representantskapet i Norges Bank, som fører tilsyn med driften til Norges Bank, skal nå vurdere en ekstra redegjørelse om ansettelsen av Tangen.

Skal Tangen kunne starte i jobben som oljefondssjef til høsten med samfunnets tillit i ryggen, bør en slik redegjørelse klare å sette et endelig punktum for bråket rundt Tangen.

Det kan bli en svært krevende oppgave.