Å gi og be om hjelp er handlinger like gamle som menneskeheten. Dette vil regjeringen nå forby. De foreslår et lovforbud mot organisert tigging og et mot generell tigging.
Begge disse forslagene er uakseptable. Organisert tigging skal forstås som to eller flere personer som samarbeider med hverandre om tigging, og skal kunne straffes med bøter og fengsling inntil ett år. Problemet er at dette ikke vil hindre organisert tigging. Det sier departementet selv i sitt høringsbrev: «Praktiseringen vil være meget krevende for politiet å håndheve og lovgivers mål og intensjon med lovendringen vil være vanskelig å oppnå».
LES: Senterpartiet trekker støtten til tiggeforbudet
Kriminalisering av nød
Men forbudet vil ramme fattige tilreisende som sjelden er i landet helt alene, og det vil ramme noen grupper spesielt. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26 fastslår at alle personer er like for loven og gir en selvstendig beskyttelse mot diskriminering. At en lovtekst ikke henvender seg spesielt mot en gruppe holder ikke som diskrimineringsvern, dersom lovgivers intensjon og sannsynlig praksis retter seg inn mot en spesiell gruppe.
Regjeringens forslag til lovforbud mot generell tigging er like uakseptabelt. Å be tilfeldige personer om penger eller andre midler, skal kriminaliseres. Likeledes det å gi hjelp.
LES: Det blir ikke tiggeforbud
Vil fengsle fattige
Velferdsforskningsinstituttet NOVA slår fast i rapporten Gateliv at de fattige tilreisende er del av en sammensatt gruppe, men har til felles å anse tigging som en nødstrategi. I høringsbrevet står det at «personer som livnærer seg av tigging i utgangspunktet har dårlig betalingsevne slik at det kan være uhensiktsmessig å straffe de med bøter». Regjeringen konkluderer likevel med å foreslå bot eller fengsel fordi det vil gi mulighet til pågripelse og varetektsfengsling etter straffeprosessloven. Svært tydeligere kan det ikke sies at regjeringen ber om mulighet til å fengsle fattige fordi de ber andre om hjelp.
Norge har allerede straffebestemmelser mot menneskehandel, tvang, ordensforstyrrelse, aggressiv framferd ovenfor andre, utnyttelse av mindreårige og organisert kriminalitet. Departementet skriver selv i sitt høringsbrev at de gjeldende bestemmelsene i straffeloven er tilstrekkelig for å dekke tigging som knyttes opp mot dette. Slik kriminalitet kan begås av noen som tigger, men flertallet av de som begår slik kriminalitet, tigger ikke.
Fra sovende til aktiv paragraf
Den gamle Fattigloven var regnet som en historisk skamplett fordi den rammet etter sosiale skillelinjer. Løsgjengerloven, som tok over i 1907, men ble opphevet i 2006, gjorde et viktig unntak for tigging på grunn av «uforutsett nødstilstand» eller der hvor politiet hadde gitt tillatelse til tigging på offentlig sted. I loven stod det at det er «den som betler etter sedvane» som kunne rammes av straff inntil 2 måneders fengsel. Men dette var en sovende paragraf.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
I regjeringens høringsbrev i 2015 finnes ingen åpning for unntak. De ivaretar ikke de sosiale hensynene Senterpartiet har vektlagt. I forhold til den gamle Løsgjengerloven går forslaget mye lengre i innskjerpende retning både med hensyn til hvem som kan rammes av forbudet og omfanget av straff.
Fremmed tanke
I Senterpartiets prinsipprogram står det at hvert menneske er unikt og at respekten for menneskeverdet er overordnet andre verdier. Vi står for et inkluderende nasjonalt fellesskap og rettferdig utjevning mellom sosiale grupper, mellom regioner og mellom fattige og rike land i verden. Dette verdisynet må være en viktig rettesnor i den praktiske politikken.
Derfor går Senterpartiet klart mot forslagene til tiggeforbud. Vi har et ekstra ansvar når vi faktisk er det partiet som kan avgjøre saken i Stortinget.
Et tiggeforbud utfordrer Senterpartiets mest grunnleggende verdier. Å kriminalisere fattige menneskers handlinger - det å be om og det å gi hjelp- er for meg en fremmed tanke. Tiggersaken er en lakmustest på hvordan rike samfunn møter de mest marginaliserte. I et urolig Europa må Norge bestå testen og tåle å se fattigdommen som også når oss.
