Der mainstream og homokulturen møttes

Er det én ting man ikke finner i ekstreme bevegelser, enten man snakker om islamister eller nazister, så er det popmusikk. I hvert fall ikke disko.

SWITZERLAND MUSIC LIVE AT SUNSET DIANA ROSS Diana Ross

Diana Ross' «I’m coming out» handler, som tittelen sier, nettopp om å komme ut og stå fram med sin sanne identitet, og være stolt av den, istedenfor å gjemme seg skamfullt i mørket, skriver Knut Schreiner.

Foto: STEFFEN SCHMIDT / AP
Knut Schreiner
Musikkredaktør i Tidal og kultursosiolog

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Et barometer på hvor fritt og moderne et samfunn er, er å se på hva slags forhold homofile lever under der. Det leste jeg et sted, jeg husker ikke hvor.

Men akkurat nå spiller det ingen rolle. For denne uka er det Oslo Pride, en uke etter at verdens homofile fikk sin frihet truet av islamsk ekstremisme gjennom terrortragedien i Orlando. På samme tid ble James Wesley Howell stoppet i bilen sin på vei mot Gay Pride i Los Angeles, med bilen full av våpen og eksplosiver.

Aftenpostens Frank Rossavik gjør en interessant observasjon, når han skriver at den høyreekstreme og den islamistiske terroristen forenes på flere områder. Begge drømmer de om renhet i samfunnet, uttrykt ved tydelige grenser, orden og hierarki. De drømmer om en tapt en fortid de vil tilbake til. Men mest av alt forenes de i hatet til den homoseksuelle mannen.

Popmusikken snur orden og hierarki på hodet ved å sette narren og det sorte fåret på toppen.

Snur orden og hierarki på hodet

Popmusikk, derimot, handler nettopp om å krysse grensene. Popmusikken løfter fram det som befinner seg i ytterkanten av det normale. Den snur orden og hierarki på hodet ved å sette narren og det sorte fåret på toppen. Og skytingen i Orlando var et angrep på en av popmusikkens viktigste arenaer: diskoteket, eller klubben, som man kaller det i dag.

På ingen samfunnsfelt har det foregått en tydeligere forhandling om og forskyvning av kjønnsnormer og -identitet, enn i popmusikken. Tenk på popmusikkens første, grenseoverskridende symbol: det lange håret på gutter – et opprør mot det militære maskulinitetsidealet.

Bowie banet vei

På en tid der homoseksualitet fortsatt var en hemmelighet mange skammet seg over, var David Bowie en av de første popartistene til å stå fram som homofil. ”I’m gay, always have been, even when I was David Jones.” fortalte han Melody Maker i 1972 (og snakket egentlig ikke sant.). Samme året produserte han Lou Reeds klassiker ”Walk On The Wild Side” – og gjorde beretningen om det eksotiske homo- og transemiljøet rundt Andy Warhol’s The Factory til en pophit verden over.

Bowie og Velvet Underground var starten på en hel epoke av glitter, sminke og dameklær på menn. Fra glamrocken til diskomusikken; fra åttitallets MTV-stjerner som Prince, Madonna, Michael Jackson, Annie Lennox og Grace Jones til vår tids Lady Gaga og Janelle Monáe: I over femti år har popmusikken vært en drivkraft for å flytte grensene for representasjonen av kjønn.

På ingen samfunnsfelt har det foregått en tydeligere forhandling om og forskyvning av kjønnsnormer og -identitet, enn i popmusikken.

Historisk nytt

I boka «Fargo Rock City», skriver musikkjournalisten Chuck Klosterman at den kjønnstereotyopiske heavy metal-musikken døde den dagen Kurt Cobain for første gang ble intervjuet på MTV-programmet Headbangers Ball – og stilte i damekjole.

Hadde det ikke vært for denne historiske utviklingen kunne ikke en av verdens største fotballikoner, David Beckham, uttale at det å være i kontakt med sine feminine sider har blitt en norm for menn. Eller at prince William denne uken kan posere på forsiden av gay livsstilsmagasinet «Attitude».

Dette er historisk nytt. Man skal ikke lenger tilbake enn til 90-tallet for å finne kjente homofile popartister som holdt tilbake fra å offentlig stå fram med sin legning, som George Michael, på grunn av publikumsreaksjoner og medieklimaet.

«I'm coming out»

«I’m coming out» synger Diana Ross i en av homokulturens største anthems, utgitt i 1980. Dette var samme tiåret som en norsk stortingspolitiker for første gang stod fram som homofil: Wenche Lowzow. Og det samme tiåret homofili faktisk var forbudt.

I etterkant av Orlando-massakren har Norges første åpne homofile muslim, Kaltham Alexander Lie etterlyst støtte fra moskeene, og påpekt hvordan ingen ledere i det muslimske miljøet har tatt avstand fra det som skjedde på diskoteket i Florida. Det er lett å tenke seg hvilket sosialt selvmord det er å stå fram som homofil muslim.

Er det én ting man ikke finner i ekstreme bevegelser, så er det popmusikk.

«I’m coming out» var skrevet og produsert av Nile Rodgers fra diskobandet Chic. Rodgers ble inspirert til å skrive teksten etter å ha observert homokulturen på New Yorks diskoteker, deriblant drag queens som kledde seg ut som Diana Ross.

«I’m coming out» handler, som tittelen sier, nettopp om å komme ut og stå fram med sin sanne identitet, og være stolt av den, istedenfor å gjemme seg skamfullt i mørket. Den er blant Diana Ross sine mest kjente låter, og er den sangen hun alltid åpnet konsertene sine med.

Stedet for de «skitne skikkene»

«Ekte muslimer vil aldri akseptere vestens skitne skikker», skrev Orlando-terroristen Omar Mateen på sin Facebook-side noen dager før massakren.

Mer enn noen annet, er popmusikken er stedet der disse «skitne skikkene» gis et estetisk uttrykk og utfolder seg. Og er det én ting man ikke finner i ekstreme bevegelser, enten man snakker om islamister eller nazister, så er det popmusikk. I hvert fall ikke disko.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i «Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.