Det er 673 dager siden Norge stengte ned første gang under koronapandemien.
Det er enklere å stenge ned. Da er det alvor. Krise. En forståelse for at noe må gjøres.
Det er enklere å åpne opp. Vi er i mål. Tiltak har virket. Faren er over. Vi har kontroll og oversikt.
Å lette på tiltakene mens smitterekorden tikker inn, er mer krevende. Kunne vi åpnet mer? Burde vi åpnet mindre? Saktere? Raskere? Hvorfor er disse tiltakene sånn, når de andre er slik? Min sektor? Din arbeidsplass?
Det nye å ta med seg er uansett dette:
Smitten er vesentlig mindre farlig. For den enkelte, for samfunnet, for helsevesenet.
– Det er første gang en norsk regjering sier at det er greit å bli smittet med Omikron. Det har vært et mål å bekjempe smitten, men nå aksepterer vi at folk blir smittet. Men dersom for mange blir smittet samtidig går det utover beredskapen, sa helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol på Debatten i går kveld.
Å balansere aksept, men brems, er selvsagt krevende.
I en tid hvor tiltakstrøtthet, eller frustrasjon og forbannelse over metermål, husstands-karantene, avlyste fester og teamsmøter når nye høyder.
De to nøkkelordene forholdsmessighet og kontroll blir vanskeligere å balansere.
Hvor inngripende må tiltakene være for at smitten er håndterbar? Omikron smitter raskt, men gir ikke alvorlig sykdom.
Vi kan tåle 50.000 smittede pr. dag, når innleggelsesfrekvensen ikke er større enn omikron er beregnet å være. Smitterekorden nå er på 11.000. Vi kan tåle 200 ny-innleggelser daglig, i går var den på 14. Vi har åpenbart en del å gå på. Da vil mange forståelig nok rope på mer åpning. Tiltakene skal være forholdsmessige.
Samtidig må vi ha kontroll. Helsevesenet spesielt og samfunnet generelt kan ikke knele på grunn av smitten. Det kunne skjedd på to måter: Helsevesenet kunne blitt overbelastet av for mange innleggelser. Helsevesenet kunne blitt overbelastet som følge av underbemanning hvis nøkkelpersonell ble smittet eller måtte i karantene.
Mer smitte og litt mildere karanteneregler skal hjelpe oss i denne krevende balansegangen. Smittetoppen som ligger foran oss vil gi økt sykefravær. Ikke bare på sykehusene, men i samfunnet som helhet. Kanskje må butikker stenges noen dager, barnehager vil slite med bemanningen og skoleklasser får ikke mattevikarer. Det må være til å leve med. Viruset tilpasser seg neppe all verdens vaktplaner.
Veien ut av pandemien er immunitet. Den beste immuniteten er å ha gjennomgått sykdommen. Med alfa-varianten og særlig delta-mutasjonen var det forbundet med for stor fare for for mange mennesker. Med omikron er det håndterbart for de fleste. Det er den positive konklusjonen fra de siste ukene.
Vi har vaksinedoser og selvtester. Vi har mer kunnskap enn noen gang. Men den viktigste kapitalen i den norske pandemihåndteringen har så langt vært at nær alle har gjort sitt og sluttet opp om myndighetenes håndtering.
Det har krevd mye av mange. Helsepersonell, næringsliv, storsamfunnet og det politiske miljø har bidratt til at to sittende regjeringer har hatt arbeidsro og tiltakene har fått legitimitet.
Rundt neste sving står diskusjonen om vaksinepass. Regjeringen har bedt helsemyndighetene komme med innspill til større forskjeller i tiltak rettet mot vaksinerte og uvaksinerte. En slik diskusjon kan tære på samholdet, og vil kreve særskilt forankring for å bli forstått og akseptert.
Når balansegangen blir vanskeligere er det viktig at forvirring og frustrasjon ikke endrer på dette. Situasjonen akkurat nå er så kompleks som FHI-direktør Camilla Stoltenberg oppsummerte i Dagsnytt 18 onsdag:
– Vi er ved et punkt der vi må finne ut hvordan vi skal balansere hvordan vi skal klare å balansere mellom det å la folk bli smittet – egentlig flest mulig på kortest mulig tid – samtidig som at vi har tilstrekkelig tiltak slik at vi har kontroll slik at det ikke blir veldig mange innlagte samtidig.
Krevende kommunikasjon kombinert med økende tiltakstrøtthet og frustrasjon innbyr ikke nødvendigvis til disiplin.
Men nå er det avgjørende at ikke legitimiteten til pandemihåndteringen forvitrer.
Det vil kreve mye av oss alle.
Smitten skyter i været, men tiltakene blir likevel mildere
