NRK Meny
Kronikk

Den store fartsprøven

Klatringen får størst oppmerksomhet, men Tour de France avgjøres også i utforkjøringene.

APTOPIX France Cycling Tour de France

Italienske Vincenzo Nibali leder foran Edvald Boasson Hagen under et utforkjøring i årets tiende etappe 'Nibali og Peter Sagan kan tre frem som virtouse arvtagere etter Savoldelli, Cancellara og Hushovd,' skriver kronikkforfatteren.

Foto: Peter Dejong / Ap

Baksiden av et fjell avslører store sannheter. Som TV-seere kan vi oppleve synet av en livredd rytter som klemmer musklene sammen i et forsøk på å kontrollere den rivende framdriften. Uten å tråkke på pedalene, bare en kropp i krampe i 80 km/t. En ufri, tydelig ubehagelig situasjon.

Eller vi kan oppleve synet av en briljant fagmann som lener seg inn i svingene og som skyter inn på de rette strekningene mellom kurvene. Et rytmisk åndedrett, der rytteren trykker ekstra fart ned i pedalene.

Etter etappen klaget Schleck over at en slik rute "ikke burde være tillatt".

Et smertefullt eksempel på det første: Andy Schleck på Gap-etappen i 2011, da konkurransen ble avgjort. På en regnvåt utforkjøring ned fra Col de Manse bremset Schleck stivt og panisk nedover mot Gap, slik at han mistet mer enn ett minutt til konkurrentene. Schleck avsluttet 1:34 etter Cadel Evans i sammendraget.

Et vakkert eksempel på det siste: Thor Hushovds etappeseier i Gap samme dag. Sammen med Edvald Boasson Hagen og Ryder Hesjedal akselererte Hushovd ned Col de Manse i en makeløs demonstrasjon av balanse og mot, dybdesyn og romfølelse.

LES: Alt om Tour de France

Etter etappen klaget Schleck over at en slik rute "ikke burde være tillatt". Dette var en pinlig og grov nedvurdering av disiplinens mestre, ikke minst Hushovd, som fire dager tidligere hadde vunnet 13. etappe med en tilsvarende suveren oppvisning ned fra Aubisque.

Fjellkongen

Slik har det vært helt siden den aller første fjellovergangen i Tour de France, Ballon d'Alsace på andre etappe i 1905. Da ble René Pottier hyllet som historiens første fjellkonge, etter at han var den eneste rytteren som kom over fjellet uten å ha satt foten i bakken en eneste gang.

Elleve kilometer bratt stigning med en gjennomsnittsfart på 19,5 km/t. Pottier var en prototype på senere fjellkonger, en spinkel, senete skikkelse; et mykt, rundt tråkk på selv de vanskeligste passasjer, men også et mørkt, jaget uttrykk og et tungt sinn.

I 1960 ble det slutt på karrieren til det store franske håpet Roger Riviére.

Få husker hvem som faktisk vant etappen. Så snart toppen var passert, kastet den temposterke rytter Hyppolite Aucouturier sin muskuløse kropp ned gjennom svingene på utforkjøringen. En fleskeside i fritt fall. Aucouturier tok igjen Pottier og vant med et forsprang på elleve minutter.

Brakk ryggen

Utforkjøringene er farlige. Farten kommer opp i 80-90 km/t, og av de tre ryttere som har mistet livet på Tour-ruten siden 1903, ble to drept i nedoverbakkene: Francisco Cepeda i 1935 og Fabio Casartelli i 1995.

I 1960 ble det slutt på karrieren til det store franske håpet Roger Riviére da han forsøkte å angripe Gastone Nencini i en bakke ned fra Cevennes-fjellene. Italienske Nencini var en mesterlig descendeur, en av historiens beste, og ledet konkurransen med 1:38 ned til Riviére. Den tredoble Tour-vinner Louison Bonet hadde advart Riviére: «Roger, husk at hvis du skal jakte på Nencini i utforkjøringene, må du være klar til å dø.» Franskmannen feilberegnet en sving og styrtet 10 til 15 meter ned i en kløft. Riviére brakk ryggen, og tilbrakte resten av livet i rullestol.

Det er ingenting tilfeldig over Thor Hushovds etappeseiere etter vakre utforkjøringer.

Utforkjøringene har enda større betydning i Giro d'Italia. Veiene er smalere og dårligere, og om våren er føret ofte glatt av smeltevann. Det er her disiplinens mestre – som Paolo Savoldelli og Vicenzo Nibali – har avgjort løpet på fjellenes bakside. Ikke minst Savoldellis jakt ned Colle delle Finistre i 2005, der han reelt vant løpet foran Gilberto Simeone, er legendarisk.

Men også Tour de France er blitt avgjort i utforkjøringene, for eksempel med Schlecks nedfart fra Col de Manse i 2011.

Vanskelig å trene

Det er gjerne dem som ikke mestrer en disiplin som kritiserer den, og kaller den tilfeldighetenes spill eller ren dødsforakt. Andy Schleck lærte seg aldri utforkjøring, akkurat som han aldri lærte seg sykling på brostein eller enkeltstart.

Det er bare under ritt syklistene har hele veien for seg selv.

Men det er ingenting tilfeldig over Thor Hushovds etappeseiere etter vakre utforkjøringer. Tingene henger sammen. Savoldelli sa at Schleck vill bli modigere om han øvde mer på utforkjøring. Det er derimot en disiplin det er vanskelig å trene på i sykkelsporten. Det er bare under ritt syklistene har hele veien for seg selv.

Før årets Tour de France varslet Fabio Cancellara at han vil trekke seg tilbake. Dermed er det slutt på den store generasjon av descendeurs: Savoldelli, Hushovd, Cancellara. Men vi kan fortsatt se frem til den hissige skjønnheten når maestroene lener seg fremover etter en fjellovergang.

Arvtagerne

Hvis vi får se det. For mens klatrerne, de spinkle grimpeurs, har kameraene hvilende på seg i en times tid i sindig tempo oppover fjellet, varer nedturen en tredel av klatringen. Ofte velger TV-produsentene å fokusere på posisjonskampen bakover under stigningen.

I Alpene er det likevel utsikter til susende balansekunst under avslutningen av både 17. og 20. etappe. Årets mest opplagte drama kommer allerede 17. juli. Her avsluttes 15. etappe med en teknisk krevende utforkjøring fra Grand Colombier til Culoz. Det er her Vincenzoni Nibali og Peter Sagan kan tre frem som virtouse arvtagere etter Savoldelli, Cancellara og Hushovd.

Kronikken er oversatt fra dansk til norsk av redaksjonen.