Hopp til innhold
Kronikk

Den nye frykten

Jeg er redd. Redd fordi jeg er skeiv. Det har jeg aldri vært før.

Anne Bleiklie

Jeg føler på en ny og ukjent utrygghet som skeiv. Derfor trenger jeg at alle sier fra når noen bruker homo som skjellsord. Jeg trenger at alle hever stemmen, skriver Anne Bleiklie i kronikken.

Foto: Jo Straube

Her om dagen tok jeg på meg en pride-T-skjorte før jeg dro på jobben. Det føltes riktig. Men når jeg gikk av på Oslo S så jeg tre-fire politifolk som virket som om de lette etter noen. Jeg følte meg utrygg. Lukka jakken over regnbueflagget sånn at det ikke skulle synes.

Lørdag for en drøy uke siden skulle hele familien gå i pride-paraden i Oslo. Datteren min hadde tegnet sin egen pride-T-skjorte. Kona hadde fikset regnbuehanekam hos frisøren. Vi var klare. Vi gledet oss. Vi skulle feire kjærligheten.

Lørdag morgen våkner jeg opp til tekstmelding fra lillebror om at «Han var trygg». Hæ? Jeg skjønte ingenting. Men det viser seg at han hadde vært utenfor London Pub bare minutter før det smalt. Han ble stoppet i døren og kom ikke inn fordi han bare er 19 år. Så da gikk han og kjæresten videre.

Jeg markerte meg selv som trygg på Facebook, så venner og familie ikke skulle være bekymret. Men de siste dagene har jeg bare følt meg mer og mer utrygg. Det var ikke trygt å møte opp på støttemarkeringen dagen etter skytingen, sa politiet.

De siste dagene har jeg følt meg mer og mer utrygg.

Er jeg trygg nå? Er jeg trygg når jeg går rundt i byen? Er jeg trygg på toget? Er jeg trygg i huset mitt som har et digert regnbueflagg hengene fra flaggstangen? Er kona mi trygg? Barna mine?

Men jeg er ikke trygg. Politiet sier det. Det var ikke farlig å dra på Dua Lipa konsert i Spektrum søndagen etter skytingen. Det gjorde nemlig 10.000 mennesker. Det var heller ikke farlig å dra på landslagskamp på Ullevål.

Men det var farlig å gå i pride. Å være skeiv. Å vise støtte til skeive. Vi som er skeive kjenner dette skikkelig på kroppen.

En ting er at jeg ikke er fysisk trygg når jeg går rundt i byen som skeiv. Men dette har en annen dimensjon som handler om rettigheter og som jeg skjønner at mange som ikke er skeive ikke har tenkt på.

Når folk blir slått ned for å gå med regnbuearmbånd må løsningen være at alle tar på regnbuearmbånd.

Nå er jeg redd på så mange plan. Jeg er nemlig fortsatt ikke juridisk forelder til mitt tredje barn. Jeg er redd for at jeg aldri blir det. Jeg er redd for at om kona mi dør så har jeg ingen rettigheter knyttet til minstemann.

Marthe Øidvin Burgess og Anne Bleiklie

Jeg føler meg mer utrygg enn før, på mange plan, skriver kronikkforfatteren (t.h.) Her med kona Marthe Øidvin Burgess.

Foto: Privat

Bør jeg være redd for mer? Kan ekteskapet mellom meg og kona mi bli annullert fordi vi er skeive?

Det høres rart ut tenker du kanskje. Men i USA har dommere i høyesterett uttalt at lovverk knyttet til LHBTI-rettigheter er det neste de skal se på etter abortlovgivningen.

Bør jeg være redd for at alle barna mine skal bli tatt fra meg fordi jeg er skeiv? Hva er det neste jeg må være redd for?

De siste ukene har jeg i jobben min som redaktør for sosiale medier i Redd Barna svart på over 1500 kommentarer på noen få poster i sosiale medier. Det har vært mye sinne i kommentarfeltet, men jeg er vant til disse holdningene og kommentarene når vi snakker om tema som for noen oppleves som kontroversielle.

Etter skytingen fikk sinnet i kommentarfeltet en helt ny betydning.

Jeg har svart nøkternt, faktabasert og saklig. Kommentar for kommentar. Det har gått greit. Det har ikke gått sånn inn på meg. Men etter skytingen natt til lørdag fikk plutselig dette sinnet i kommentarfeltet en helt ny betydning. Jeg ble uvel. Jeg måtte si fra at noen andre måtte ta over å svare i kommentarfeltet. For de sinte kommentarene kommer fortsatt. Jeg orker ikke mer, jeg må ha en pause.

Jeg er ikke trygg.

Derfor trenger jeg deg. Jeg trenger å vite at du har ryggen min. Ikke bare i dag og i morgen, men også i ukene, månedene og årene som kommer.

Jeg trenger at du sier fra når noen bruker homo som skjellsord. Jeg trenger at du hever stemmen når noen sier at pride har gått for langt. At det blir litt mye. Jeg trenger at du støtter de skeive organisasjonene.

Nå er jeg redd på så mange plan.

Når folk blir slått ned for å gå med regnbuearmbånd så er ikke løsningen at vi ikke våger å gå med regnbuearmbånd fordi vi risikerer å bli slått ned. Løsningen må være at alle dere tar på dere regnbuearmbånd.

Jeg misunner dere som var på markeringen foran rådhuset i Oslo forrige mandag. Jeg skulle vært der. Men jeg var redd. Jeg turte ikke. Jeg trenger mitt «rosetog».

Jeg trenger en pride-parade med hele familien min. Jeg håper jeg føler meg trygg igjen da.