Hopp til innhold
Kronikk

Den glemte minoriteten

Tenk deg en hverdag hvor du ikke får velge det viktigste i livet; hvem du lever sammen med, hvor du bor, og hva du ellers holder på med.

Mann med funksjonshemming

Utviklingshemmede utsettes for grovere og mer omfattende menneskerettighetsbrudd enn andre, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Ground Picture / Shutterstock

På skolen er de ofte ikke særlig opptatt av at du skal lære, og i arbeidslivet får du ikke prøvd deg. Sannsynligheten for at du blir utsatt for tvang er stor. Ville du funnet deg i dette?

Ville du akseptere at noen av dine nærmeste må leve slik?

Utviklingshemmede utsettes for grovere og mer omfattende menneskerettighetsbrudd enn andre. Likevel når deres livssituasjon sjelden nyhetsoverskriftene, og den politiske viljen til å tak i problemene har i lang tid gått på sparebluss.

Siden 1990-tallet har de politiske virkemidlene – som skulle forsterkes – i stor grad forvitret. Mange utviklingshemmede kan ikke klage på måter som gjør at de blir hørt og forstått.

Klarer vi å beskytte menneskerettighetene for de mest utsatte blant oss, har vi skapt et sikkerhetsnett for oss alle.

Nylig lanserte regjeringen en etterlengtet melding til Stortinget om utviklingshemmedes menneskerettigheter. Meldinga vektlegger nemlig at for å beskytte menneskerettighetene for utviklingshemmede må deres levekår og menneskerettighetsutfordringer bli kjent og debatteres av politikere både nasjonalt og lokalt.

Stortinget må følge opp dette med forpliktende tiltak

Utviklingshemmede når ikke opp i kampen om å sette dagsorden, og kan ikke alene stille politikerne til ansvar.

For å beskytte utviklingshemmedes rettigheter må samfunnet derfor sørge for at menneskerettighetsbrudd kommer fram i lyset. De må i tillegg debatteres åpent av politikere både nasjonalt og lokalt, slik at lovnader om like rettigheter følges opp med forpliktende tiltak.

Menneskerettighetene forplikter

Meldinga viser hvordan personer med utviklingshemming, på en rekke samfunnsområder og ut fra sine forutsetninger, ikke har like muligheter som andre.

At regjeringa nå erkjenner dette som et menneskerettslig problem, er et viktig skritt framover. Først når menneskerettighetsbrudd blir forstått som nettopp det, blir det mulig å endre den politiske kursen.

Det er også svært positivt at det slås fast at FN-konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD) skal ligge til grunn for politikken på feltet og tas inn i norsk lov, slik FNs andre ikke-diskrimineringskonvensjoner for lengst er en del av vårt nasjonale regelverk.

Uro bør føre til handling.

Likevel mangler meldinga forpliktende tiltak for å sikre rettighetene i praksis. Det er en stor svakhet som stortingsbehandlinga må rette opp i.

Et eksempel er retten til bolig.

I meldinga skriver regjeringa, med henvisning til menneskerettighetskonvensjonen, at det «å kunne velje bustad, og kvar og kven ein skal bu med, er grunnleggjande for å kunne leve eit fritt og sjølvstendig liv og delta i samfunnet».

Likevel var det større oppmerksomhet rundt viktigheten av å avvikle institusjoner på 1990-tallet. Politikerne fulgte blant anna opp med tydelige føringer på at det ikke skulle bygges bofellesskap for flere enn fem personer.

I dag er disse føringene vanna ut, og det bygges stort.

Et annet eksempel er retten til utdanning. Alle skal inkluderes i det allmenne utdanningssystemet og få utdanning av samme kvalitet.

Det får ikke utviklingshemmede i dag.

Da må det sørges for at statlige krav til læreplaner, undervisningskompetanse og kvalitetssikring av det pedagogiske opplegget gjelder i like stor grad for utviklingshemmede (og andre med behov for spesialundervisning).

Utviklingshemmede skal – som meldingas undertittel slår fast – bli hørt og sett.

Meldinga påpeker at Helsetilsynet har avdekket alvorlig styringssvikt i kommunene, som går ut over enkeltmenneskers selvbestemmelse, liv og helse.

I meldinga skriver Regjeringen at det er «særleg urovekkande» at kommuner ikke fulgte med på om den enkelte fikk den hjelpa som kommunen hadde lovt.

Uro bør føre til handling.

Styrking av demokratiet

Meldinga har en ansats til det som kan bli et viktig overordna menneskerettighetstiltak – dersom Stortinget griper muligheten.

Meldinga er klar på behovet for kunnskap og at det er viktig for demokratiet å styrke utviklingshemmedes stemmer ved at det legges bedre til rette for deltakelse i politiske prosesser.

Utviklingshemmede skal – som meldingas undertittel slår fast – bli hørt og sett.

Nøkkelen til å innfri dette ligger, om enn nokså skjult, i meldingas omtale av rapportering av utviklingshemmedes livssituasjon til Stortinget (gjennom regjeringens årlige likestillingsutredning), og følger opp et forslag fra Rettighetsutvalget (NOU 2016:17) om slik rapporteringsplikt.

Utviklingshemmede når ikke opp i kampen om å sette dagsorden.

Med forankring i dette bør Stortinget kreve informasjon og statistikk som viser hvorvidt regjeringa evner å følge opp menneskerettighetene og nasjonal politikk, for eksempel på bolig og utdanningsfeltet.

En slik rapporteringsplikt er det også behov for lokalt.

Den alvorlige styringssvikten i kommunene som Helsetilsynet har avdekket, handler om svak ledelse og dårlig styring.

Å innføre krav om årlig rapportering til kommunestyret om utviklingshemmede innbyggeres menneskerettighetssituasjon, vil ta tak i dette problemet – uten å øke offentlige utgifter.

Ville du funnet deg i dette?

Det vil bidra til å styrke demokratiet ved at politikernes plikt til å følge opp innbyggernes grunnleggende rettigheter blir gjenstand for åpenhet, ettergåelse og debatt.

Det vil komme oss alle til gode at vi sørger for at menneskerettighetene beskyttes, ikke bare når vi selv evner å rope opp om dem som høyest.

Klarer vi å beskytte menneskerettighetene for de mest utsatte blant oss, har vi skapt et sikkerhetsnett for oss alle.

(Kari Eika er fagdirektør ved Husbanken, men skriver denne kronikken som privatperson.)