Jeg elsker julen. Samtidig hater jeg den også. Kanskje må jeg bare innse at jeg alltid vil ha et dobbelt sett av følelser knyttet til høytiden. Som leder av Foreningen for barnepalliasjon, kjenner jeg mange som går en spesiell jul i møte.
Den første julen uten. Eller den siste julen med. Mange vil for alltid ha det slik, at jul er forbundet med to sett med følelser. Kanskje du også kjenner en som har ambivalente følelser knyttet til julen. Snakker dere om det?
Jeg mistet datteren min, Andrea, for 13 år siden og har viet livet mitt til å jobbe med livet og døden, døende og alvorlig syke barn. Selv jeg synes det er vanskelig å ta opp eller engang tenke på tunge følelser i julen.
Det å gå inn i en første jul uten, skjer for flere enn man tror hvert år. Å være uten noen, kan komme av relasjonsbrudd, fysisk separasjon eller dødsfall. Felles for dem alle, er at man opplever sterk sorg.
Men selv om det gjelder så mange, er det veldig få som snakker om det. Vi som samfunn må bli flinkere til å snakke om sorgen. Særlig nå rundt høytidene, for det er nå den føles ekstra tung å bære for mange.
I barndommen min var julen alltid magisk, og forventningene og ønskene ble alltid oppfylt. Mine foreldre var utrolig flinke til å skape trygge og gode rammer rundt julen. Gjennom barndommen min fikk jeg en god innføring i tradisjonell julefeiring, med alt det tilbehøret som hører den norske julehøytiden til.
Pakker, julenisse, mat og ikke minst varmen, duftene og lyset som denne høytiden bringer inn i mørketiden. Planlegging av alle detaljer fra A til Å og mammas lister som var uendelige lange, husker jeg. Som storesøster i en flokk på tre, var det å se min lillebrors forventninger magisk.
I 1992, på selveste julaften, skulle jeg oppleve den største julemagien og julegaven av dem alle i mitt liv. På en liten fødestue i nord, kom det beste julegaven jeg kunne ønske meg. Julegaven min ble en jente på 3390 gram og 49 centimeter. Blå øyne og svart hår hadde hun da hun entret verden. Andrea.
Denne julegaven skulle jeg få hele 17 bursdager og julaftener sammen med. En høytid jeg elsket som barn og som gav lys og varme på den mørkeste tiden i året. En høytid som nå også min perfekte jente ga en ekstra dimensjon til og lyste opp.
Julen med deg i livet vårt var virkelig en gave. Selv om jeg skulle ønske at det varte mer i enn bare 17 år. Jeg kjenner alltid på et ekstra tomrom nå i denne høytiden, kanskje også ensomheten. Jeg kjenner på smerten over at mitt andre barn også må oppleve dette. Julen uten blir aldri den samme. Jeg visste jo at den siste julen vår i 2009 ble totalt annerledes.
Min første jul uten kom i 2010. Det minnet våger jeg meg sjeldent tilbake til, på grunn av alle tankene og følelsene det innebærer. Jeg kjenner hjertet knyter seg litt. Tårene sitter også lettere i øyekroken min. Jeg føler meg litt skjør. Noe jeg alltid er på denne tiden av året.
Det er lettere å huske tilbake til den første julen med enn den første uten. Men jeg husker godt ensomheten jeg opplevde i tiden som fulgte.
Mennesker i sorg bærer den dessverre ofte i ensomhet. Det er for mange et stort tabu å snakke om sorg i samfunnet vårt. Her har vi alle en jobb å gjøre. Vi er hverandres beste sikkerhetsnett i de tunge stundene.
Min oppfordring går til oss alle: Tenk gjennom om noen du er glad i, opplever sorg. Våg å adressere den.
Blir vi flinkere til å snakke med hverandre om sorgen, blir byrden mindre tung og ensom å bære. Dette er en viktig dugnad vi må ta med oss inn i høytiden, innimellom gleden, samholdet og de gode minnene.
Våg å gi en styrkeklem til de som går inn i sin første jul uten.
