Øystein Stray Spetalen har kommentert NRKs siste meningsmåling. Han ønsker ikke å si hvem han stemmer på, men er klar på én ting: Han vil ha småpartiene utradert fra tinget. Jeg har heller ikke tenkt å fortelle hvem jeg stemmer på. Men la meg være like klar på én ting: Jeg ønsker småpartier velkommen på Stortinget.
En av de mest brukte klisjeene om demokratiet er at det ikke er perfekt, men det er det beste vi har.
I Norge er vi så heldige at antall ildsjeler i forhold til folketall er skyhøyt. Det sies at vi i Norge har én frivillig organisasjon per innbygger. It’s funny because it’s true. Og godt er det. Vi engasjerer oss i stort og smått. Ambisjonsnivået i de frivillige organisasjonene er mildt sagt hårete. Og mye av det frivillige engasjementet er politisk.
Du kan mene hva du vil om hva våre små partier mener. Jeg er for eksempel rykende uenig i KrFs holdninger til homofiles rettigheter. Men det betyr ikke at jeg nekter dem deltakelse i politikken. Tvert imot. Så feig er jeg ikke. Jeg vil heller vinne debatten.
Takker småpartiene
Spetalen problematiserer at småpartiene er særinteressepartier. Ja, noen av dem ble i alle fall stiftet basert på særinteresser. Eller rettere sagt: Store bevegelser organiserte seg også politisk. Det var lurt av dem. Og demokratiet har bare godt av det. Det er sånn vi utvikler og forandrer samfunnet. Som regel til det bedre.
Det er mange ting vi kan takke småpartiene for. Jeg vil nevne tre av dem:
- Røykeloven
Norge var et av de første landene i verden som innførte røykelov på serveringssteder. Motstanden var formidabel. I dag er det ingen som vil tilbake til «passiv røyker»-samfunnet. KrF og Dagfinn Høybråten sto på sitt i forhandlinger med Høyre under Bondevik 2. Takk til dem for det. I ettertid har mange andre land fulgt vårt eksempel.
- EU-debatten
Hvis småpartiene ikke hadde vært representert på Stortinget, ville EU-debatten vært en vits. Nei-dronninga tilhørte jo selv et småparti (de ble riktignok ganske store i 93-valgkampen, men det var jo på grunn av EU-saken).
Hadde vi hatt et topartisystem ville debatten gått mellom to ja-partier. Takk til SV og Sp som bidro til bredere debatt. Og takk til Frp, som fungerte som et slags comic relief da de nektet å ta standpunkt.
- Klimadebatten
Det er to partier som konsekvent har satt klima på dagsorden. Ingen av dem er store. De er så små at det passer med en begrepsselvmotsigelse: De er kjempesmå. Valgforskere sier at partiene må velge en annen strategi for å vinne velgere. Men SV og Venstre nekter å gi seg. De står for noe i klimadebatten, og de tør å løfte det fram. Da vet vi velgere én ting: Når ett av disse partiene skal sitte i regjeringsforhandlinger etter valget, vil de ikke ofre sine klimastandpunkter. De vil være en vesentlig del av forhandlingene. Og takk til dem for det.
En fattigere debatt
Uten bredt engasjement blir debatten fattigere. I demokratiets konkurranse om ideer, er det sunn fornuft å ville høre ideene til de små. Ikke bare er det fornuftig. Ofte er det nødvendig. For selv om det kan gjøre politikken litt tregere, kan det også gjøre politikken mer kreativ og bedre.
Vi vet at demokrati kan være trøblete, klønete og noen ganger lede til rare kompromisser i enkeltspørsmål. Ikke alle får det som de vil. Ja, noen får det nesten aldri som de vil. Likevel, demokrati som styreform er uovertruffent.
Derfor ønsker jeg småpartiene lykke til i valgkampen. De er demokratiets bonus.
