For noen år tilbake la vi ferien til USA. Vi leide bil, kjørte fra kyst til kyst og bodde på moteller.
I en bortgjemt landsby kalt Katishtya i New Mexico ble vi en dag invitert til å overvære den årlige avlingsseremonien. Hundrevis av dansere i tradisjonelle kostymer danset i sirkler rundt en gruppe menn som sang og slo på en stor tromme. Alle i landbyen var samlet. Indianerne ga streng beskjed om at det ikke var lov å ta bilder, lydopptak eller tegne skisser av det som skjedde.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I ukene før og etter denne dagen tok vi massevis av fotografier. Fra denne dagen hadde vi ingen. I ettertid spør jeg meg selv om dette forbudet kanskje var med på å gjøre opplevelsen i Katishtya spesielt sterk, som en av opplevelsene som jeg var mest glad for at jeg fikk med meg? Det at jeg ikke kunne dokumentere det som skjedde, ga meg en annen ro. Det ga meg en sterkere følelse av å være en del av hendelsene.
Flyktige øyeblikk
Er det ikke slik at de beste øyeblikkene i livet er de som vi forstår er unike og umulig å fange? Dersom vi i dag opplever en fin stund sammen, varer det ikke lenge før noen fisker opp sine smarttelefoner, kompaktkameraer eller nettbrett. Deretter skal bildene og påfølgende kommentar på død og liv deles på sosiale medier.
«Dette øyeblikket er så bra at det bare må foreviges», sier folk. Det er forståelig, men samtidig kan noe av det magiske ved en opplevelse gå tapt gjennom å alltid skulle dokumentere den. I lykkelige stunder kan det oppleves som om tiden renner bort mellom fingrene våre, som om øyeblikket i seg selv tar avskjed med oss der og da. Dersom vi ønsker å ta slike hendelser i livet inn over oss, må vi noen ganger være villige til å gi slipp på dem, så å si.
Å dele personlige opplevelser er ikke automatisk et gode. I en anmeldelse på Minervanett skrev Linn-Aurora Wengen et avsnitt om reaksjonene etter hennes fetters død. Hennes ønske om å sørge i fellesskap med sine nærmeste ble ødelagt av presset om å skulle dele nyheten med alle på internett: «Ønsket om en privat og måteholden sorg måtte fort vike for utallige meldinger, bilder og statusoppdateringer på Facebook,» skrev hun.
LES OGSÅ: nbsp;Nordmenn vil ikke ha «digital detox»
Forevigingshysteri
Det er komisk å se voksne mennesker gå rundt og holde smarttelefoner over hodene sine på familieselskaper og idrettsarrangementer, som om de skulle være pressefotografer utenfor et rettslokale. De står og titter opp på de små, lysende miniatyrskjermene sine. Dokumentasjonshysteriet kan forvandle nære opplevelser til en parodi.
Det er en kjent sak at de som er mest aktive på sosiale medier er de som er minst selskapelige med dem som de faktisk befinner seg sammen med. Problemet er at sosiale medier lokker frem to av de mest usosiale sidene ved oss: Vår narsissisme og vår trang til å snoke i hvordan andre velger å leve sine liv. Flere har sammenliknet sosiale medier med en klaustrofobisk bygdetilværelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I mytologien om bygdedyret, for eksempel, vet alle på bygda alt om hverandre. Folk har en klam følelse av å bli satt i bås. Du skal ikke stikke deg ut. Tilfeldige møter er av de sjeldne – og som oftest er det like greit, fordi ingenting er tilfeldig. Slik er det med sosiale medier også, hvor alle våre relasjoner er pent og pyntelig definert etter klan, nasjon, okkupasjon og interesser. Dukker det opp et ukjent ansikt, er det som regel et dårlig tegn.
Befriende avstand og privatliv
Dette må forstås billedlig, selvsagt. Men i fortellingen om den lykkelige innflytteren ligger det noen sannheter som fortsatt har anvendelse. For mange var det en befrielse å flytte fra bygda til byen. Byen var noe nytt. I møter med fremmede mennesker kunne vi oppdage vi nye sider ved oss selv. Innflytterne fikk rom til å orientere seg og lære seg selv bedre å kjenne. Byen var den ideelle arena for utvikling. I dag virker det som om sosiale medier sikrer at bygdedyret blir drasset med innflytterne hvor enn vi drar. Selv i byen, er vi viklet inn i de sosiale medienes slimete garn.
Poenget er at vi tilpasser vår atferd til de sosiale medienes normer. Vi ønsker å bli sett. Vi ønsker «likes» og å være en del av fellesskapet på nett. I prosessen blir vi mer og mer konforme. Privatlivet hulles ut. Hva med i stedet å bare overvære øyeblikket? Hva med å være mer til stede med hverandre? Livskvalitet handler vel så mye om evnen til resignasjon, som å ha ambisjoner om å forevige alt mellom himmel og jord.
Hvorfor ikke engang iblant stå imot fristelsen om å hente frem kameraet eller oppdaterer profilen vår? Vi er tross alt ikke korrespondenter som er utstasjonert på denne planeten for å dekke livet – vi er en del av livet selv.
Om vi hadde vært mer oppmerksomme på livets forgjengelighet, tror jeg vi også kunne ha forsonet oss bedre med tilværelsens flyktighet. Gi slipp på dokumentasjonshysteriet. La være å dele. Gode ting kan feste seg i oss, og vi kan få det bedre sammen.
