Forslagene om reduserte pensjoner og høyere pensjonsalder er et ledd i den vestlige, og norske, utviklinga med at en stadig mindre gruppe i samfunnet blir rikere og rikere og sikrer seg mer og mer av et samfunns verdier.
Det som har vært en av de viktigste sosiale framskrittene det siste hundreåret i den vestlige verden og særlig i Norden – en pensjon til å leve av og en ikke for høy pensjonsalder – angripes nå av de rikeste, av «tenketankene» og av de fleste politiske partiene.
Eksklusivt overklasseproblem
Det er et overklasseproblem når høytlønna framstående samfunnspersoner syter og klager over at de ikke skal få fortsette å jobbe lenger. Det er typisk når den tidligere sjeføkonomen i storbanken Nordea, Steinar Juel, går av med en utvilsomt romslig tidligpensjon som 65-åring og begynner som politisk propagandist for reduserte pensjonsytelser for den høyreorienterte «tenketanken» Civita. Høy tidligpensjon og godt betalt arbeid i Civita i tillegg – hvor mange andre får slike muligheter?
Det legges til grunn en rekke tvilsomme fakta for denne politiske kampanjen. Som at levealderen har økt så mye. Men den har statistisk økt mest fordi barnedødeligheten har gått ned. En 65-åring i dag kan bare regne med å leve fire-fem år lenger enn det 65-åringen gjorde i 1967, viser befolkningsstatistikken til SSB. Den reelle pensjonsalderen, når de fleste slutter å jobbe, er i Norge er 65 år ifølge OECD-data. I 2011 var bare 14 prosent av mennene og 12 prosent av kvinnene i arbeid.
Det hevdes at det er et problem at «stadig færre jobber for å finansiere pensjonistene». Det er ikke antallet som jobber for hver pensjonist som er viktig, men hvor stor verdien er av det hver enkelt produserer. Og det som to arbeidstakere i dag produserer er mer verdt enn hva fire arbeidere produserte for noen tiår sida, fordi vi med teknologisk utvikling produserer alt mye mer effektivt: produktiviteten øker.
Arbeidet – en berikelse?
De aller fleste av oss lever ikke for å jobbe, men må jobbe for å opprettholde livet, for å skaffe oss mat og tak over hodet. Vi har en samfunnsplikt til å bidra i samfunnet med vår arbeidskraft, etter beste vilje og så godt som mulig, på samme måte som vi må betale skatt. Men dette arbeidet må nødvendigvis bli et kjedelig rutineprega arbeid for de fleste av oss. Og mye av arbeidstida i statens sentraladministrasjon og andre politikerstyrte administrasjoner går med til hyppige omorganiseringer og byråkratisk kontrollarbeid.
Det er ikke det vanlige daglige arbeidet som de fleste arbeidstakerne synes er viktigst. Dag Solstad pekte i en av sine romaner på at de fleste av oss tar svært mange bilder fra familieselskaper og ferieturer – men aldri et eneste bilde fra arbeidsplassen. I en kommentar til en NRK-ytring om aldersgrenser, skreiv en anonym innsender (ikke meg) i kommentarfeltet: «… for hver hvitsnippakademiker som gjerne vil arbeide etter fylte 70, er det 10.000 vanlige folk som er overlykkelige over å slippe lønnsslaveriet etter 67.»
Jobbe til vi dør?
Det er ei tid for alt i livet vårt, også for de rikeste og mektigste. En utdanna akademiker har jobba i 45 år når hun eller han er 70 år. Jeg synes det er mer enn nok tid i arbeidslivet, da er det på tide å slippe andre til i hele arbeidsprosessen. Alle bør få avslutte tida på jorda her på en annen måte enn å gå rett fra arbeidet til grava. Etter å ha jobba i 30 år, må vi kunne få tid til å gjøre noe annet, vi jobber kanskje også litt saktere og har kanskje ikke fullt så mange konstruktive innspill og ideer lenger.
Det er faktisk en berikelse å slippe å oppleve mange arbeidsplassers vanstyre hver eneste dag, og få tid til å gjøre noe mer av det vi ikke fikk tid til når vi jobba åtte timer hver dag. Som å lese, trene, reise og lære mer. Særlig viktig er det for dem av oss som flere religioner vil straffe med å pines til evig tid etter døden.
Det er merkelig, at jo rikere landet blir, jo mindre råd har vi til pensjoner til folk som har jobba i nær 40 år. Hvert år betaler alle inn skatt til framtidige pensjoner, også som pensjonist. Vi som har gode pensjoner, har i tillegg betalt pensjonspremie av lønna vår hvert år vi har arbeidd. Og pensjonistene bruker pengene sine til å bidra til å opprettholde etterspørselen i samfunnet og dermed samfunnsøkonomien og arbeidsplasser.
FØLG DEBATTEN: og
