NRK Meny
Kronikk

Aldersgrenser i utakt med utviklingen

Pensjonsalderen i Staten ble fastlagt for snart hundre år siden. Imens har den gjennomsnittlige levealderen økt med flere tiår.

Ole Didrik Lærum i Status Norge: Eldreboomen

Kronikkforfatter Ole Didrik Lærum var en av Norges fremste forskere på tarmkreft. Men da han sto foran det store gjennombruddet, ble han nødt til å slutte i jobben fordi han fylte 70 år.

Foto: NRK

Jeg fylte 70 år i 2010, mens jeg sto midt oppe i spennende prosjekt som vi hadde brukt flere år på å bygge opp. Men da jeg så skulle begynne å høste inn resultatene var det bom stopp.

Jeg begynte med vitenskapelig arbeid som student, og har arbeidet innen internasjonal forskning siden den gang.

Nå hadde jeg oppnådd den øvre aldersgrensen i Staten som professor, og måtte pensjoneres.

Det medførte også at jeg ikke lenger kunne søke om offentlige forskningsmidler, jeg kunne ikke ha min egen forskningsgruppe, og jeg fikk 24 timer på meg til å forlate kontoret. Etter 36 år. Etter regelverket var saken korrekt håndtert.

Til Danmark for å jobbe

Så meldte jeg meg til Universitetet i København, som nå er Nordens fremste universitet. Der ble jeg tatt imot med åpne armer. Etter omfattende bedømmelse ble jeg utnevnt til ekstern professor.

Arbeidsstedet mitt er det nye Biocenteret på Rigshospitalet, et senter hvor det arbeider 600 forskere. Dit pendler jeg 1–2 uker i måneden. I tillegg har jeg hjemmekontor i Norge med datautstyr og et godt mikroskop, og samtidig har jeg et aktivt samarbeid med min tidligere arbeidsplass på Haukeland universitetssjukehus.

Jeg fikk 24 timer på meg til å forlate kontoret. Etter 36 år. Etter regelverket var saken korrekt håndtert.

Ole Didrik Lærum, professor i medisin

For meg var dette en god løsning, og det har kommet ut mange vitenskapelige arbeider. Man har godt av å flytte på seg. Norske forskere er aktive internasjonalt, men de flytter for lite på seg, og altfor få har lengre forskningsopphold i utlandet.

Siden har jeg skjønt at jeg ikke representerer noe særtilfelle. Flere og flere av dem som oppnår aldersgrensen, kunne tenkt seg å arbeide lengre.

Mange som har gjennomgått alvorlig sykdom, er også interessert i å fortsette å arbeide. Det kan skyldes at de ønsker å være inkludert i arbeidslivet og at de føler at de har fortsatt mye å gi. Og ikke minst: De trives med arbeidet.

100 år gammel grense

I spørreundersøkelser svarer om lag 2/3 av alle norske innbyggere at de er fornøyde med arbeidet sitt. Det passer ikke helt med at pensjonsalderen har gått jevnt og trutt nedover.

For enkelte yrker er mulig å pensjoneres allerede i slutten av 50-årene. Fra 62 år er det mulig å trekke seg med en rimelig god pensjon. Gjennomsnittlig reell pensjonsalder i Norge ligger nå omkring 64 år, mens vanlig aldersgrense er 67 eller 70 år.

Aldersgrensen i Staten ble fastlagt for snart hundre år siden. Imens har den gjennomsnittlige levealderen økt med flere tiår. For tiden er gjennomsnittlig levealder i Norge godt over 80 år for både menn og kvinner, men den stiger jevnt og trutt.

De som i dag er mellom 30 og 40 år vil bli enda eldre, mens barna deres forventes å få en levealder på godt over 90 år.

Hvis prognosene holder stikk og rikdommen i samfunnet forblir, kan en nyfødt jente som lever et sunt liv bli nærmere 100 år. Guttene ligger fortsatt noen år etter.

Les mer:

Arbeidslivet er endret

Å kunne gå av med pensjon når en føler at tiden er moden eller at helse og krefter tilsier det, er et stort sosialt gode.

Naturlig nok har økte muligheter for tidlig pensjonering ført til at reell pensjonsalder har gått gradvis nedover. Den tiden tungt kroppsarbeid var vanlig, fantes det mange utslitte arbeidsfolk, og dagens regelverk var først og fremst myntet på dem.

Da tungt kroppsarbeid var vanlig, fantes mange utslitte arbeidsfolk, og dagens regelverk var først og fremst myntet på dem. Samfunnet har glemt at folk har mindre tungt arbeide, de lever lengre og i betydelig bedre fysisk form enn tidligere.

Ole Didrik Lærum, professor i medisin

Men så har samfunnet glemt at folk i dag har mindre tungt arbeide, de lever lengre og i betydelig bedre fysisk form enn tidligere. Det er ingen som reagerer på at 80-åringer kjører slalåm eller er ute og jogger.

Med økende alder er det flere og flere som går med kroniske sydommer. For noen medfører det nedsatt arbeidskapasitet, mens mange har – takket være moderne behandling – få eller ingen symptom.

Til sammen fører utviklingen til at flere og flere kunne tenkt seg å arbeide lengre enn dagens aldersgrense. Men der stopper det. Et stivbeint system gjør at å fortsette i fullt arbeide utover den fastlagte aldersgrensen møter en rekke hindringer, slik jeg selv altså opplevde.

Pensjonsrettigheter landet ikke kan dekke

De aldersgruppene som i dag går av med pensjon, – og mange av dem tilhører den såkalte 68-generasjonen – har kjørt på første klasse gjennom livet, hvis vi skal sammenlikne dem med foreldre- og besteforeldregenerasjonen.

I tillegg til alle leveårene de har vunnet, har de bevilget seg pensjoner som landet ikke har råd til å dekke.

Det må barn og barnebarn gjøre. Etterkommerne må også ta seg av omsorg og pleie, og de må betale en kjempesvær regning for forbruk av ressurser og belastning på miljøet. Hva om de eldre prøvde å gjøre opp for seg ved å arbeide litt lengre?

I dag er det stor mangel arbeidskraft. Gjennom å justere aldersgrensene kan vi fort få en tilleggsressurs som svarer til flere årsklasser av høyt kompetente arbeidstakere med lang erfaring – og som er glade i arbeidet sitt.

Aldersgrensene må justeres nå

Men på samme måte som de unge må de eldre finne seg i å bli evaluert. Og det er ikke alle som bør fortsette. Ingen kan arbeide uendelig heller. Men lar vi de eldre bli med i et inkluderende arbeidsliv, så kan det ha store positive ringvirkninger.

I dag er det stor mangel arbeidskraft. Gjennom å justere aldersgrensene kan vi fort få en tilleggsressurs som svarer til flere årsklasser av høyt kompetente arbeidstakere med lang erfaring – og som er glade i arbeidet sitt.

Ole Didrik Lærum, professor i medisin

I dag står litt for mange utenfor gjerdet, og enda flere vil det bli.

Men nådetiden er kort, for noe slikt kan ikke gjøres i perioder med økonomisk krise og arbeidsløshet.

For da vil en slik ordning skje på bekostning av de unge, og det ønsker ingen.