Vinter-OL i Pyeongchang er i gang. Arrangementet høster jubel, men også kritikk. Mange russere er utestengt etter systemdoping. Storpolitikk og spenninger mellom Nord- og Sør-Korea kaster skygge over arrangementet. Mange er skeptiske til OL i et land uten tradisjoner for vinteridrett. De argeste kritikerne hevder at de olympiske idealene er ødelagt, og at alt var bedre før.
Lekenes rolle
Vi trenger kritiske diskusjoner om lekenes egenart og rolle i samfunnet. Men å hevde at alt var bedre før, er direkte feil. Og forestillingen om at de olympiske leker drives av idealer alene, er bare en flik av sannheten.
Jeg tror at vår fascinasjon best kan forklares med at olympisk toppidrett er et verdimessig spenningsfelt. Det er ikke idealene, men spennet mellom idealer og virkelighet som er den olympiske drivkraften.
Olympiske idealer
Hvilke idealer snakker vi om? Franskmannen baron Pierre de Coubertin grunnla den olympiske bevegelsen i 1894. Han var en mann med visjoner. En viktig inspirasjon kom fra England og synet på at idrett kultiverte unge menns moral og karakter. Dannelsesidealet var Christian Muscularity. I idrett fikk du ikke igjen for nedarvede privilegier, men etter hvordan du presterte. Samtidig måtte alle prestere innenfor klart definerte regler. Idrett stimulerte fair play.
For Coubertin var dette et bilde av framtidens idealsamfunn. Olympieren, en fair utøver som utviklet sitt talent på et beundringsverdig vis, skulle være forbildet for massene. Internasjonal idrett ville knytte vennskapsbånd mellom individ, grupper og nasjoner. Coubertin ville stimulere til opplyst patriotisme, ikke aggressiv nasjonalisme, som han sa. Den olympiske bevegelsen skulle stå for fred og forsoning.
Olympiske realiteter
Men idealene ble utfordret fra dag en. Grekerne var misfornøyde med første sommer-OL i Athen i 1896 fordi franskmannen Coubertin hadde tatt eierskap til den olympiske arven. Under London-OL i 1908 skjelte amerikanerne ut engelskmenn for det de mente var partiske dommere. Selvgode nordmenn var skeptiske til ideen om et vinter-OL i Chamonix i 1924. Mellomeuropeerne skulle ikke få utfordre norske skitradisjoner. Berlin-OL i 1936 ble regissert som et nazistisk propagandashow.
Etter krigen dirret olympiske arrangement av politiske spenninger. I München i 1972 drepte palestinske terrorister elleve israelske utøvere. Politiske boikottaksjoner i Montreal i 1976, Moskva i 1980 og Los Angeles i 1984 holdt på å ta knekken på den olympiske bevegelse. Toppidretten på 1970- og 80-tallet var preget av massiv systemdoping innenfor Østblokken, og deler av den vestlige idretten holdt godt følge.
Verdispenninger
Olympiske kriser er med andre ord ikke noe nytt. Verdispenningene kommer på mange nivå. Den umiddelbare usikkerheten ligger i konkurransene. Hvem kommer først til mål? Hvem vinner kampen? Spenningen er også knyttet til enkeltutøvere og lag. Hvordan tar taperne sine tap? Og hvordan tar vinnerne sine seire? Hva er deres historier? Hvem er fair, og hvem har jukset?
Spenningen handler også om identitet. I seremonier og TV-innslag får vertsnasjonen tematisere sin egenart. Hvem er sørkoreanerne, og hva er viktig for dem? I konkurransene er det oss mot dem, Norge mot Sverige, Norge som vinteridrettsnasjon mot verden. Når er vi patrioter, når kan vi juble sammen med andre, og når tipper vi mot sær nasjonalisme?
Et siste nivå er en nærmest av eksistensiell spenning. Olympisk idrett handler om hva vi kan klare, og hva vi kan nå om vi strekker oss, om hva som er menneskelig mulig. Kruger innledet 30-kilometeren med fall og vant. 45-åringen Noriaki Kasai svever fortsatt i hoppbakken. Stillehavsøya Tonga deltar med en utøver i langrenn. Be the best that you can be, som det heter det i olympisk markedsføring.
Svikt og fall
Men toppidrett handler også om våre mørke sider, om menneskelig svikt og fall. Olympisk historie inneholder tragedier både på individ- og systemnivå. Den russiske statsdopingen går ikke bare ut over rene utøvere. Systemet spiser sine egne og har ødelagt mange russiske idrettskarrierer. Olympiske konkurranser kan få fram det beste i oss, men også noe av det verste.
Med andre ord: Å beklage seg over at den olympiske bevegelsen har mistet idealene, blir feil. Olympisk idrett har vært et spenningsfelt siden begynnelsen. Idealene har alltid stått sterkt, men i spenning til realitetene. Med sine ambisiøse mål, får de olympiske leker oss til å diskutere verdier langt utover prestasjonene. Hva mer kan vi forlange av et idrettsarrangement?
Følg oss på og
