De noe anspente 20-årene

La oss leve i håpet om at vi får en reprise av de glade 20-årene, skriver Ulf Peter Hellstrøm på NRK Ytring.

Først og fremst er jeg utrolig begeistret for Hellstrøms perspektiv. Det er få ting som engasjerer mer enn å se på vår kollektive hukommelse for å forstå oss selv.

Likevel er jeg slående uenig med konklusjonen. Jeg for min del håper 2020-årene blir like trauste som barten til John Maynard Keynes.

På den ene siden er det noe forlokkende over den svunne tid med elegante kjoler, høye sigarer og veldig, veldig lange drinker.

Selv om samboeren min hadde blånektet, skulle jeg gjerne sett henne sprade rundt i et slikt Flapper-antrekk som var in vogue på den tiden. De glassblokkene vi til stadighet bygger flere av, kunne fint vært byttet ut med noe stilig Art Deco.

Kulturelt sett gav tiden oss noe av det beste innenfor litteratur, kunst og vitenskap. Det er på høy tid, og hadde vært fint, hvis verden kunne sett en ny Hemingway blomstre, oppleve en ny Hamsun eller lytte til den neste Gerswhin.

Samtidig, hvis vi billedlig sett lar for eksempel Hemingway være en analogi for 1920-årene, så vet vi at det kommer til å ende med et hagleløp i munnen før eller siden.

1920-årene var preget av en framtidsoptimisme, parallelt med at verden vaklet. I tillegg til Spanskesykens slutt, var første verdenskrig nylig over, Tyskland var rasende, Russland var blitt kommunister og Italia fikk sin Mussolini.

Flere økonomier i Vesten var havarerte etter krigen. Vi slet med deflasjon fulgt av inflasjon om hverandre, og det var rasjonering på ulike varer.

Det er blant årsakene til at man snakker om «den tapte generasjon» på 1920-tallet. De som ble hengende etter i samfunnet fordi verden gjorde det vanskelig for dem å skape et godt liv.

Skal vi gjenoppleve 1920-årene, må vi på ny være vitne til at flere demokratier kollapser og vender seg mot det totalitære. Den sosiale splittelsen mellom de som hadde litt, og de som hadde alt, hadde allerede vært økende selv i Norge siden århundreskiftet.

Vi kan prise oss lykkelige for at tingenes tilstand ikke er slik i dag, og vi har kanskje et bedre utgangspunkt enn da. Likevel er kronikken til Hellstrøm grunn nok til at vi bør trå varsomt.

Problemet med framstillingen av 1920-årene, er at vi bare ser Hollywood-utgaven. Det blir aldri belyst hvor mange underliggende problem som eksisterte.

Hvis vi er litt observante og pirker i vårt eget samfunn, kan vi helt klart finne mønster som skaper grobunn for en gjentakelse av historien.

Dagens tapte generasjon er kanskje unge amerikanere med luselønn og forakt for eliten. Vi har et Kina som flørter med ekspansjonstanken, andre stater som isolerer seg og et økosystem som jobber på høygir.

Desinformasjon har aldri vært mer utbredt, og tross all tidligere erfaring, leker noen stater med den autoritære idéen på ny.

Ser vi på verdensøkonomien er det flere analytikere som spår et godt 2021. Det kan vi til dels forstå hvis verden skal hente inn igjen det tapte fra 2020.

Samtidig som aksjemarkedene nådde en ny all-time-high i USA nylig, er det 40 millioner amerikanere som er avhengige av å få «food stamps», som et slags gufs fra Sovjet-tiden.

Aksjemarkedet er ikke det beste stedet å spørre hvordan det går. I 1920-årene gikk det jo over stokk og stein helt fram til krasjet i 1929.

Hvis vi trekker noen linjer opp mot egen tid, kan vi spørre oss om ikke toppledelser, boligeiere, arvinger og investorer er i ferd med å dra fra resten. Og når kommer neste smell?

All min bekymring er selvfølgelig ikke mer enn en spådom likt Hellstrøms, og passer kanskje bedre som fabulering rundt et middagsbord.

Poenget mitt er fortsatt viktig, det kan være greit å leve på vår erfaring når listen skal legges for dette tiåret, og erkjenne at kloke avgjørelser aldri har stått høyere i kurs – men vi har jo forbedret oss.

Som i 1912 med Titanic, fikk vi vårt Costa Concordia i 2012. Det gikk heldigvis mye bedre fordi man på de 100 årene har fått litt bedre holdninger rundt sikkerhet, bedre teknologi og en sterkere infrastruktur.

Annekteringen av Krim i 2014 ble heldigvis ikke vårt nye Sarajevo 100 år tidligere, fordi en ikke hadde en like aggressiv alliansepolitikk og imperialistisk innstilling som den gang da.

Økonomisk sett har vi også navigert oss bedre gjennom både finanskrisen og koronakrisen enn krakket i 1929. Det skyldes at mange lands myndigheter har tatt mer ansvar ved å være restriktive i gode tider og rause i dårlige tider.

Sikkerhet, infrastruktur, bilaterale avtaler og keynesiansk makroøkonomi er selvfølgelig ikke det mest sexy her i verden. Spesielt ikke hvis man sammenliknet med Flappers og Hemingway, men så skaper det gjerne noe mer stabilitet.

Det er noe mange av oss har savnet i det siste.

Jeg ønsker dere alle et riktig traust og forutsigbart nytt år, og høyere styringsrente.

Les kronikken: