NRK Meny
Kronikk

De modige

En ny generasjon russere er ikke redde for å demonstrere. De er vokst opp under Putin og nekter å godta korrupsjon, maktmisbruk og myndighetenes dobbeltmoral.

RUSSIA-OPPOSITION-PROTEST

Mange tusen demonstrerte i 200 russiske byer 12. juni. I Moskva og St. Petersburg ble mer enn 1100 demonstranter arrestert.

Foto: MLADEN ANTONOV / AFP

Alle de hundretusener, blant dem svært mange unge mennesker, som gikk ut i fredelige demonstrasjoner mot korrupsjon først den 26. mars i år, og senere nettopp på den nasjonale uavhengighetsdagen 12. juni, visste at de kunne bli banket opp og arrestert. Demonstrantene, som var organisert av opposisjonspolitikeren og korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj, ropte slagord mot Russlands president Vladimir Putin og statsminister Dmitrij Medvedev, mot Russlands deltakelse i kriger og for rettferdighet.

Mandag ble det arrangert demonstrasjoner i 200 russiske byer, dobbelt så mange som i mars. Det er en dramatisk og overraskende økning. Rundt 1720 personer ble arrestert over hele landet, inklusive Navalnyj selv, mange ble banket opp. Det er ingen tvil om at nye rettsprosesser er i å vente.

Samme mandag var jeg i Bonn for å overvære utdelingen av Boris Nemtsov-prisen. Opposisjonslederen Nemtsov ble skutt ned og drept i hjertet av Moskva i 2015, og prisen er opprettet av hans datter Zjanna Nemtsova i hans minne. Årets prisvinner, demokratiaktivisten Ildar Dadin, ble nominert av blant annet Helsingforskomiteen.

Dadin ble dømt til to og et halvt års fengsel for å ha deltatt i fredelige protester, og fengslet i den tidlige Karelen, Russlands nordvestre hjørne. Detaljene om den grusomme torturen han ble utsatt for, berørte en hel nasjon, og protester førte til at dommen ble opphevet og Dadin løslatt. Utfallet i historien om Dadin viser at det nytter å protestere mot urett, og mot overgrepene i et autoritært system.

Opposisjonspolitikeren og korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj, journalisten Zoya Svetova, aktivisten Sergei Makhnatkin og Aleksey Losev, en skoleelev fra Brjansk, var også nominerte til prisen, som ble delt ut for andre gang for en «heltemodig handling». Egentlig er prisen trist, fordi den understreker at handlinger som er dagligdagse i et demokratisk samfunn, krever heltemot i dagens Russland. En heltemodig handling er jo en risikofylt handling, en erkjennelse av et mulig offer, av egen frihet og kanskje i ytterste konsekvens, eget liv.

Splittet nasjon

Demonstrasjonene viser at landet er dypt splittet. Myndighetene lever sitt liv, mens befolkningen lever sitt. Gapet mellom elitens fremstilling av Russland, og opplevelsen til vanlige folk er stort.

RUSSIA-OPPOSITION/PROTESTS

Opprørspoliti legger en person i bakken under demonstrasjonen i Moskva 12. juni.

Foto: MAXIM SHEMETOV / Reuters

Som russisk statsborger fra Republikken Kalmykia, fjernt fra Moskva, er jeg overbevist på at landet som forente oss, Sovjetunionen, er borte for godt. Sovjetunionen var et totalitært regime, holdt sammen av vold, propaganda, løgn og illusjonen av ytre fiender.

Putins popularitet forveksles med befolkningens støtte til myndighetene.

På 1990-tallet ble demokratiet proklamert, men aldri realisert. Samfunnet er fortsatt traumatisert, desillusjonert og apolitisk. Putin og regimet han representerer forsøker å opprettholde status quo ved å glorifisere fortiden og å bruke de samme metodene som i sovjettiden.

Statlige TV-kanaler beskriver fremtiden som noe skremmende og ustabilt, og Putins bakgrunn fra KGB gjør at han vet hva folket trenger å høre. Putins popularitet forveksles, også her i Vesten, med befolkningens støtte til myndighetene.

Ingen troverdighet

Under det siste valget til Dumaen i september 2016, var oppslutningen historisk lav. Under 30 prosent av avga sin stemme, og av disse var halvparten statsansatte. Tilliten mellom samfunnet og staten er nesten ikke-eksisterende.

Dette forstår Aleksej Navalnyj og andre representanter fra sivilsamfunnet. Deres visjon for samfunnet er en demokratisk rettsstat. Myndighetene er fullstendig klar over den massive korrupsjonens eksplosive kraft, og statsminister Medvedev har erklært krig mot den.

Men han har ingen troverdighet, så lenge både Medvedev og halvparten av Dumaens representanter har skjulte formuer og luksuriøse eiendommer. Kampen mot interne fiender og «utenlandske agenter» – finansiert av Vesten – forblir tomme ord, så lenge elitens egne barn bor i England, USA, Sveits og skatteparadiser.

De russiske politiske elitene er også splittet og mangler styrke til å holde landet samlet.

Navalnyj har klart til å finne riktige virkemidler for å engasjere dagens ungdommer. Han har i mange år dokumentert korrupsjon, laget filmer og aktivt brukt sosiale medier. Fra å være en anti-korrupsjonsjeger og blogger, har Navalnyj vokst opp til å bli en politiker av landsomfattende betydning, og som sikter mot å bli Russlands neste president.

Det er langt fra gitt at myndighetene vil tillate at han stiller til valg i 2018, men det virker som om Navalnyj ikke bryr seg om dette. Det er han som setter agendaen, noe som overrasker myndighetene og tvinger dem til voldelige motreaksjoner.

Et nytt Russland

2018 er også året VM i fotball arrangeres i tolv russiske byer. Dagens ungdom, som ble født og har vokst opp under Putin, spiller sikkert fotball, men de blir også banket opp under demonstrasjonene. Er frykten i ferd med å forsvinne?

Russland er på mange måter et moderne samfunn, landet har fått en stor middelklasse, yngre russere bruker sosiale medier like mye som nordmenn. Men kanalene for innflytelse er tatt fra dem, eliten har trukket stigen opp.

Middelklassen krever noe eliten ikke kan gi dem: medbestemmelse, økonomisk trygghet, frihet fra ydmykelsene i møtet med lokale myndigheter og frihet fra korrupsjon. De russiske politiske elitene er også splittet og mangler styrke til å holde landet samlet. Putins regime mangler fremtidsvisjoner, strategi. Det er uten evne og vilje til å gjennomføre reformer, og er ikke i stand til å utføre sine grunnleggende funksjoner.

Det sivile samfunnet har derimot blitt styrket og bedre koordinert. Aktivister utfordrer myndighetene med loven i hånd. Vesten må ikke være redd for disse endringene, men være forberedt, og støtte de demokratiske prosessene, slik at de heltemodige handlingene etter hvert blir til de nødvendige politiske reformer for et nytt Russland som styres etter rettsstatsprinsipper.